El-sparkis: Sykelig digg, eller en bybilledlig vederstyggelighet?
KOMMENTAR: I bybildet, som i klesskapet, bør man stille seg selv et særs kritisk spørsmål: Trengs dette virkelig, eller er det bare en forlystelse satt i system av det faktum at det er nytt og trendy?
Denne artikkelen er over tre år gammelNå, kjære frender, skulle hest og kjerre-generasjonen ha sett oss. Vi siddiser har sett oss såpass leie på å tråkke i sidevinden at nå leker vi storby for alvor, driver kulturell appropriasjon og kleiser x-antall digitale tjenere ved fontener og fortauskanter. «Sååå praktisk,» tenker gjerne de mer asfalterte av oss.
Ørten livløse maskiner som ligger som døddrukne sjømenn langs Breiavannet etter nattens Tour de Katedralskolen med elleve i promille.
Joda. Sykt praktisk. Enormt hipt. Himla stas. Ønn, ønn.
For de av oss som trenger en ørliten historieleksjon i selvgående sparkiser på skarre-rsk sokkel, så spanderer jeg gladelig følgende anekdote:
Dette er intet nytt. I beste Absolute music 17-tid fantes nemlig fenomenet goped. Dette var en bensindrevet stridsvogn-variant av en sparkis som lagde omtrent like mye støy som en grisefødsel under en Limp Bizkit-konsert.
Disse ble dog ingen braksuksess, og om det fremdeles skulle eksistere levninger av disse, så driver de rundt i kanalen som går langs Madlaforen.
Kommentar: Trenger du virkelig det sugerøret?
Kommentar: Bruk hodet (og munnbindet), vi har bare én klode
Nå er kanskje ikke surpompen med høyt sokkeskille som fikk toer i gym, den best kvalifiserte til å uttale seg om mosjon og helse, men det hender at jeg blir ør og en anelse tander når jeg ser varianter av den oppvoksende slekt som står tur med hunden eller står til butikken. Vi kondisjoneres sakte, men sikkert i retning av at å sykle eller spasere er juks og for streitinger.
Dette minner om en samfunnsmessig konsensus som er like brilliant som da vi for en del år siden følte oss enige i at Dragostea Din Tei var en kremlåt, som smørte oss inn med lykke og virilitet på vei inn i sommernatten.
Sommerminner fra 90-tallet: Husker du dette?
Ifølge ferske rundspørringer så er syv av ti av oss på ja-laget hva promillegrense på sparkiser angår. Det begynner å bli en kjensgjerning at når promillen er på vei i retning av å nynne Tore Tang så er det kanskje greit å la både bilen, sparkisen og dansetrinnene stå. Kred der hvor kred må til.
Og for all del, som alt annet i livet, så koker en del av det hele ned til smak og behag.
Men den dagen elsparkis anses som halvparten så iøynefallende som en dobbel kickflip, en lowrider eller en god gammeldags damesykkel med kurv, så danser jeg Macarena på Torget.
Om man vil nytte noen skarve kroner på å spare noen minutter, så er ikke argumentene for å la være så altfor mange. At folk svir av en lårhals eller spanderer et grusbane-kne etter noen uforglemmelige minutter med elektrisk glede, er ikke nødvendigvis de beste argumentene heller. Sånt kan skje til fots eller ned Ullandhaugbakken på rollerblades også.
Men totalt sett: Har disse sparkisene gjort underverker for bybildet? Er det dødsmange som har fyrt av setninger som «Takk og lov for at jeg fant en elsparkis langs Madlaveien som lå i grøfta og klamret seg til livet?»
Det er mulig at det bare er jeg som blir meget muggen når jeg kjører langs gamle trakter forbi Liapynten og vil nyte utsjånaden, men langs turstien står den ene latmannssparkisen etter den andre og blokkerer mitt naturskjønne skue.
Det er da jeg snur meg til madamen og sier «Ja, baby? Skal vi STÅ en romantisk kveldstur?» og får et ironisk knis til svar.
Mer om elsparkesykler på Aftenbladet:
