Helt rett å være på skeivå

KOMMENTAR: Stavanger skrives i regnbuefarger i kursiv de neste dagene, og om ikke det er en elegant inntreden til høsten, så vet ikke jeg.

Fra fjorårets prideparade under Stavanger på skeivå, da statsminister Erna Solberg deltok.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Frem til 1972 var det ulovlig å være homofil mann i Norge. På nitti-tallet ble det sett på som svært kontroversielt at en av de første norske såpeseriene, «De syv søstre», hadde homofile rollefigurer.

Det var helt innafor å bruke «homse», «Tore-fæg» og «skinkehitler» som skjellsord frem til milenniumsskiftet. Ish.

Jeg drister meg til å påstå at Norge har blitt et bedre land å være homofil i. Homokampen har kommet… et stykke på vei. En vei som i et samfunnsmessig fugleperspektiv kanskje er som å grave et hull i hagen på Grannes og håpe at man kommer seg helt til Kina. Beundringsverdig, men naivt.

Det å skille seg litt ut fra normalen har dessverre aldri vært en enkel affære. Det betyr derimot ikke at man får et bedre og mer komfortabelt liv om man later som man er noe man ikke er. Tvert imot.

Om man har en homofil legning, betyr det i praksis at man føler tiltrekning til personer av samme kjønn. That’s it. Det betyr derimot ikke at om man er mann så går man med knekk i håndleddet, sverger til Chablis og Grand Prix, sier «OH MY GOD!» hver gang anledningen byr seg eller syns at alt som glitrer er «fabulous».

Usikkerhet og stereotyper er kilder til at det sikkert kan være mer pes å være homoseksuell enn hva som burde være nødvendig. Jeg har venner og bekjente som til tross for å ha vært ute av skapet siden ungdommen fremdeles kan bombanderes med klisjeer som «Eg har ein trimenning så e homo, kjenne du an?», «Eg gjekk i klasse med ei så va lesbiske, du minne litt om hu!» og «Ka ti blei du homofile?».

Jeg får betalt for å stille spørsmål mer enn å tråkke mine egne meninger ned i halsen på folk, men at homofile fremdeles får spørsmål om når de «ble» homofile forundrer meg til stadighet. Jeg kan ikke huske at jeg på noe tidspunkt i livet bestemte meg for å være eller bli heterofil. Det var nå fra
barnsben bare biologien som snakket. Så hvorfor skulle det være annonlunda for lesbiske og homofile?

Uansett.

Det å være homofil er intet nytt, men vi måtte dessverre leve forbi bronsealder, verdenskrig og Jabba Dabba Dance før det var trygt å være spesielt offentlig med det. Og vi kan vel kanskje tenke oss hvordan det må være å få leve bare delvis som hvem man egentlig er. Litt som Birger på logistikk som ikke vil fortelle kona at han møter noen kollegaer i en kjeller én gang i uka for å spille Dungeons and dragons - bare hundre ganger mer vrient og begrensende.

Som med andre kulturelle og sosiale omveltninger så trenger noen av oss litt mer tid. Vi har en slags slumre-knapp når det gjelder toleranse. Og om det ikke unnskylder noe, så kan det kanskje forklare litt at vi skal ikke så altfor mange generasjoner tilbake i tid før kirker og bedehus vokste like tett som forretninger som selger espresso i dag. Noen vil kanskje peke til skriftene for å rasjonalisere sin skepsis.

Men… For bare tretten år siden syntes vi at Båtten Anna var en kjempelåt. Tenk da hvor mange underlige tanker vi kunne ha for 2000 år siden?

Pride har blitt et vesentlig begrep. Og stolthet er fint helt til det glir over i hovmod. Og etter mine begreper er det ikke nødvendig å være stolt av legningen sin isolert, men at man bruker pride til å vise at man er stolt over hvem man er som person er flott, legning inkludert, of course.

Nå er Stavanger på skeivå. Som festivalen selv uttaler, en folkefest for alle, samme hvilken vinkel vi er i. Og da har vi som lever i samfunnet valget: Takke pent ja til invitasjonen, finne frem sløyfe og hurtiglista for smalltalk, eller takke nei og gå glipp av det hele.

Kanskje det er en grei tid for oss til å heise regnbueflagget, sette på «Jævla homo» av Astrobabes på anlegget og tenke litt på ordet aksept?

Publisert: