Det er en kjensgjerning at et tastatur ikke gir oss det amnestiet vi lett kan innbille oss når vi sender av gårde informasjon av ymse karakter. Det er fort gjort å tro at skjermen er en rustning som bare kommuniserer via munnen, og ikke med ørene.

• Følg Byas på Instagram!

Denne innbilte frisonen er et tåkeslott. Intet mer. Det er dessverre for naivt å se for seg at man kan vaksinere den oppvoksende slekt mot gjengmentalitet, mobbing og digitale klammerier som oppstår i ufreden som kan finne sted når man vil gå gammeltestamentlig til verks verbalt.

Og som både foresatte, lærere og annet autoritetspersonell, er man ofte flink til å male bilder av de umiddelbare konsekvensene av mobbing: Fra de små kickene til den sitrende spenningen i mellomgulvet til den enorme psykiske belastningen for ofrene og til den kortsiktige søken etter tilgivelse. Det man av og til glemmer, er partenes senvirkninger.

I hine hårde ble denne typen konfrontasjoner til minner som med tiden ble vagere og (forhåpentligvis) pyntet på av Mandela-effekten og ideen om at tikkende minutter, sekunder, timer, dager og år leger alle sår. I dagens iCloud-samfunn risikerer man å ha konkrete, dokumenterte beviser som før eller siden kan bringe både avsendere og mottakere inn i roller som ofre – mottakeren som et offer for avsenderen, og avsenderen som et offer for seg selv.

Man snakker om ringvirkninger og tanken om at dagen i dag er et resultat av fortidens investeringer. Og mobbing er i aller beste fall en tarvelig bruk av tid og energi på kort sikt, og i verste fall hundre prosent tapsprosjekt for alle involverte på lang sikt.

Før eller siden risikerer man å bli konfrontert med hva man en gang i tiden gjorde og sa, og da burde valget mellom gladlynt mimring og tungsindig erindring være såre enkelt.

Jeg kan godt være den første til å rekke opp hånda og være et godt og etterrasjonaliserende eksempel på at å ha en frittalende kjeft, terningkast tre i dybdesyn og uovertruffen langtidshukommelse er en lei kombinasjon når enkelte episoder fra oppveksten bringes til det mentale torg, uansett om jeg måtte befinne meg på mottaker-enden eller avsenderens.

Men slik er jo livet iblant. Og om så man var en hybrid av Mor Theresa og Herr. Godheten så skal det unektelig godt gjøres å traske ned sin egen memory lane uten å dytte borti noen utsagn og hendelser som man godt kunne la neuralizeren fra Men in Black få viske bort.

Faktum er uansett at vi får alle en bagasje etter hvert, men vi kan alle bidra for oss selv og hverandre for at vi ikke snakker mental spesialbagasje med overvekt – kanskje spesielt ikke nå hvor det man sier og gjør blir lagret og arkivert i upartiske digitale arkiver.

Den store, stygge antitesen til et diplom på veggen blir nemlig en visuell vederstyggelighet som kan påvirke langt mer enn synet, mye lenger enn i øyeblikket.

Flere kommentarer fra BYAS: