En av våre langtidslevende bastioner innenfor populærkultur, live-virksomhet, subkulturelle klikker og rimelige halvlitere har etter koronaens ubønnhørlige inntog et Excel-ark som er minst like rødt som «gjennomkjøring forbudt»-skiltet.

• Følg Byas på Instagram

Husets egen klagesang har strømmet i monoton dur med innslag av litterære crescendoer fra bestyrerinna Mariann Bjørnelv siden mars, ofte adekvat og on point og kjemisk renset for følelsen av å være splitter pine alene i nøden.

Dersom gjeldende restriksjoner holder følge med oss til vi havner over i 2021, er nemlig Folken konk innen vi synger Ja vi elsker...

Mer om saken på Aftenbladet.no:

• Folken kan bli kjøpt opp av kommunen
• Stavanger vil redde Folken, men ikke alene
• UiS varsler mer penger til Folken

Utenforstående og skeptikere kan rynke på sine nordvendte neser, men det er fullstendig tillatt å tro meg på mitt ord når jeg sier at Folken er blant de kulturelle institusjonene her lokalt som har flertallet av komponentene som skal til for å få en form for historisk særbehandling. Man kan eksempelvis nevne en konsert-scene som er mer enn høvelig for de nest største som kommer ridende til byen, en lang historie som arrangør og hangout og ikke minst, et aldri så lite talentklekkeri innen sal, rigg og scene.

Sådan, det var en slitt dongeribukselomme full av framsnakk, nå kommer den korte, ettertenksomme rekken med abere: Folken er i Brønnøysundregisteret et studentersamfunn, men er det sånn at i normale tilstander så kryr det av kids fra de ymse fakulteter i Akvariet? Nei, det er stort sett noen fra lyd &lys-gjengen som fyrer halvlitere og et par fra fotogjengen som krangler om hvem som har best blitz mens en helt passe sosialt awkward bartender står bartefint og spanderer Black Sabbath på anlegget.

Tappetårnet på UiS ble i sin tid startet nærmest som en antitese til Folkens kulturelle liturgi, uten at denne David mot David-kampen trenger å krone noen vinner. Et variert tilbud til studentene tjener flere på.

Folken har hatt sine gode og sine mindre gode perioder. Man skal ikke så mye mer enn ti år tilbake i tid hvor hele bygget føltes som en aldri så liten ødemark hvor man fikk utdelt antidepressiva og «Skjellsord for dummies» sammen med jobbsøknaden og hvor mange fikk tips etter hvor mimikkløs man klarte å være.

De siste årene har vært gode, potensielt grunnet et sårt trengt generasjonsskifte og at den gryende forgubbingen ble erstattet av pågangsmot, entreprenørskap og en ny stall av ansatte, innsatte og frivillige som kan by på et smil uten av kjeven går ut av ledd.

Poenget med denne seilasen nedover den siste tids minner er å påpeke at Folken har vist en evne til å endre sine veier for egen maskin tidligere. Subsidiert, javisst, men for en gruppe studenter med en idé så er ikke veien fra Løkkeveien og opp trappa til administrasjonen på langt nær så Fryktens sommer-nifs som den var i hine hårde.

Man kan gripe situasjonen fra samtlige 360 grader, men til syvende og sist handler Folkens gjøren, laden og fremtidsutsikter mer om kulturbyen Stavanger enn om studentbyen ved de tre sverd. Man trenger ikke så mye mer enn ordet «Studentrabatt» for å lokke studentene ut på asfalten, men for å få sofaglade siddiser ut av horisontalen trenger man tunggrodde institusjoner og varierte tilbud.

Og takket være at Folken har mestret å rulle med slagene, brette opp ermene og danse pasifistisk krigsdans over den øl-marinerte parketten i storsalen så er det kanskje ikke så smikkteit om det offentlige krysser sverd og inviterer til framtidsrettet blot for å holde de berømmelige Folken-dørene åpne for ytterligere noen generasjoner.