De lærde strides om hvorvidt det var Winston Churchill som sa «Om du ikke er liberal når du er 25, er du hjerteløs, og om du ikke er blitt konservativ innen du fyller 35, er du hjernedød» - eller om det har et annet opphav. Faktum er uansett at dette er et formativt politisk utgangspunkt for en del unge voksne og unge velgere.

Nå som de folkevalgte har fått skinne etter beste evne foran halvt horn med ost og skinke-gnafsende representanter fra den oppvoksende slekt, taler tallene nokså greit for seg selv:

• Arbeiderpartiet troner øverst med 23.2%
• De betraktelig mer kaldtvanns-farvede Høyre (19.0%) og Frp (16.8%) stiller seg et ørlite stigetrinn ned på samme pall
• Miljøpartiet dei grøne er sammen med Krf og Rødt lavest i kurs blant humanressursen i øvre stemmeskiftealder med henholdsvis 4.8%, 4.3 %og 4.1% av røstene

Venstre og MDG har hatt nedadgående kurve i de unges øyne siden sist, men det som overrasker eller begeistrer, avhengig av hvem du spør, er at Frp er det partiet som har hatt størst økning i oppslutning over hele den rogalandske fjøla: En drøy juleøl i prosent opp siden sist.

Mer om skolevalget: 👇

Hva forteller dette oss i korte trekk? At kidsa fremdeles verdsetter Kari Nordtuns hvite smil, men ser frem til større dominans av blåruss i fremtiden hvor miljøspørsmålene blir siste punkt på dagsorden under «øvrig?»

Politikk er, for en del av oss, minst like komplisert som relativitetsteorien og/eller de kronotopiske nyansene i Garborgs Bondestudentar, så det er en for enkel løsning å kalle dette for fakta fremfor en semi-spekulativ analyse av rykende ferskt tallmateriale som er produsert av den kommende generasjonen.

Ei heller er det bombesikkert at det politiske standpunktet – i den grad man har et – står seg rakrygget og uforandret etter ytterligere inntreden til voksenlivet.

At observasjonene derimot er interessante, fins det ingen tvil om.

Valgforsker og førsteamanuensis Svein Erik Tuastad ved UiS kaller trenden vi ser i år for oppsiktsvekkende, men argumenterer samtidig for at ungdommen i stor grad kan bli påvirket av hvordan de ulike politiske kandidatene presterer under selve skoledebatten.

Dette er et uhyre vesentlig poeng – kunsten å mestre Aristoteles sine retoriske apellformer etos, patos og logos i sine tilmålte minutter foran lydhøre elever kan vippe en politisk apatisk sytten-åring i en retning som – kanskje – handler mer om kandidatens overbevisende føleri, troverdighet og kløkt enn om de respektive partienes kjernesaker- og verdier.

Om jeg tenker tilbake til skolevalget da jeg selv gikk på gymnaset, så husker jeg vel i ærlighetens navn bedre at Trond Birkedal fra Fpu kom ut av skapet som Aha-fan og at Tormod fra Venstre hadde sittet oppe kvelden før med repriser av Miami Vice enn hva jeg erindrer av det politiske innholdet i debatten.

Ikke det at jeg nødvendigvis var representativ for den gjengse St. Olav’er i den tiden, men jeg lot meg fascinere minst like mye av person som sak.

Kanskje er det i denne omgang de med stasjonsvogn og Netflix-konto som får ta seg av den mer radikale delen av det kandidaturiske spekteret mens ungdommen viser tegn til prematur aldring.

Det er i hvert fall ingen som skal si at dagens kids ikke evner å overraske.

Vanskelig å sette seg inn i valget? Sjekk ut vår serie her: