Kjære Julenissen; i år ønsker jeg meg nestekjærleik (og Nintendo Switch)

KOMMENTAR: Uansett hvor mange sårt tjente kronasjer vi svir av på gamingstol til minsten og noe elipseformet fra Brødrene Pedersen til mor, vedder jeg en stappfull julesokk på at vi har råd til å spandere et «shalom, vær hilset!» og en «takk!» til de som står utendørs i minusgrader.

«...når vi først står i et t-kryss hvor vi kan velge å enten gi litt av oss selv eller å passere med en grådig, lett forlegen mine, hvorfor sitter det så langt inne å behandle fremmede som mennesker og ikke som en kjip værmelding?» spør Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

SOM MIN MOR OG MIN FAR på pene Malde kan underbygge, har jeg fra jeg kom keisersnitt-båren til verden en varm junidag i ’86, hatt et ganske så lunt og fattet lynne. «Rolige og greie, an Fredrik. Det va systerå hans så hylte og spennde oss i leggen.» Men: I dag ble jeg forarget, eller som en bibelbeltebeboer ville sagt; «nå va’dde liiiiie før æ sa no!»

  • Noe på hjertet? Smått eller stort: Send ditt leserinnlegg til debatt@byas.no.

KONTEKST, POR FAVOR? You got it. Jeg trasket i retning av en butikk i Randaberg sentrum, og utenfor sto en Asfalt-selger. Nei, vent. Utenfor sto et menneske som er like mye verdt som meg. På vei inn, var taktikken min å møte blikk, gjøre vurdering og si ja eller nei, etterfulgt av takk. Veldig lett. Det var flere som fikk komme meg i forkjøpet inn døra, både fordi det på rogalandsk skala var grææævla kaldt, men også fordi jeg er oppdratt til å la damene gå først.

Ved inngangen fikk jeg se en hyggelig og høflig selger som forsøkte å få kontakt med forbipasserende og tjene til livets opphold, men som i flere tilfeller fikk fint lite annet tilbake enn ignoranse og skuldertrekk. Men hva meldte selgeren til de som bare luntet forbi med blikket magnetisk festet nitti grader retning fire-pakningene med Pepsi max? «Ha en fortsatt fin dag!»

I dag ble jeg forarget, eller som en bibelbeltebeboer ville sagt; «nå va’dde liiiiie før æ sa no!», skriver Fredrik Brimsø.

JEG ANSER MEG SELV som en god diplomat, men cocktailen av minusgrader, apati og fornektelse hadde sannsynligvis tryllet frem et «brenn i helvete!» om det var meg.

Og før kommentarfeltet ber meg ytterst vennlig om å klyve ned fra min høye hest: Jeg har mastergrad i verken etikette eller gavmildhet, og det hører med til sjeldenhetene at jeg kjøper noe på gaten. Men det er heller ikke de 200 kronene på Vipps som er poenget. Det er det salige øyeblikket hvor vi alle, uavhengig av status, BSU og grad av hastverk deler en universell form for kapital: Tid.

DET ER SOM REGEL KJIPT å takke nei, og vi har vel alle gått en gedigen ring rundt sånne Red Bull-hypre mennesker som står på kjøpesentere og peker på tynnfeite varianter som meg og sier «HVOR TRENER DU!?» Men når vi først står i et t-kryss hvor vi kan velge å enten gi litt av oss selv eller å passere med en grådig, lett forlegen mine, hvorfor sitter det så langt inne å behandle fremmede som mennesker og ikke som en kjip værmelding?

Som blant andre psykologen Paul Bloom har skrevet om i boken Just Babies : The Origins of Good and Evil så er det ingen andre vi hjelper mer når vi hjelper andre enn oss selv, og nettopp samhold og nestekjærleik burde være rødmalte grunnsteiner i den etter hvert svært så hedonistiske høytiden vi kaver oss inn i.

SØREN KIERKEGAARD SKREV I SIN TID at livet bare kan forstås bakover, men det kan bare leves forover. Og når jeg en gang i ny og ne reflekterer over livet, lander jeg ofte på at om kortene i vår respektive kortstokk ble stokket, utdelt og behandlet annerledes, kunne vi alle vært Asfalt-selgeren i historien. Og man trenger ikke kunne Lukas-evangeliet på rams for å kjenne verdien av å bry seg om sin neste.

Med det sagt: I det rette/gale øyeblikket kan selv den beste av oss bli tatt med buksa på knærne og med lua trukket så langt ned i øynene at vi ikke ser hvor lys fremtiden kan være om vi bare løfter blikket.

SÅ FØR JEG FÅR SVART BELTE I BESSERWISSER og donerer mitt nyinnkjøpte Asfalt til svigerbeistet og katten Frans, la meg komme med en ørliten førjulsoppfordring som vil hjelpe andre slik det hjelper meg når snørra stivner i runkebarten i sidevinden: Gi et øyeblikk, et nikk, et blikk, en hyggelig replikk.

Sånt varmer uhyre godt i minusgradene.

  • Noe på hjertet? Smått eller stort: Send ditt leserinnlegg til debatt@byas.no.

FLERE KOMMENTARER:

Publisert: