Om glassene våre er halvfulle, halvtomme fylte av sosialt gravøl eller tappet elegant under en kran av optimisme får være opp til den enkelte å bedømme, men en heldig konsekvens som oppstår under hårda tider er at vi lærer, reflekterer og nytter kjølvannet til å reise både flagg og kjerring. 💕

For et sært år vi har hatt, frender. Den ene dagen stod vi kuk-i-ræv og bedrev koz og kolz mens dette halvnifse viruset oppholdt seg tusenvis av lysår unna. 19 timer senere gikk vi gamletestamentlig til verks; skalket alle luker, hamstret Joika-kaker og betraktet et nys som ragnaroks overtyre.

Visst var det schmertzen å trekke ut den sosiale kontakten og late som at hele Norge var på LAN, og selv for det moderat kladdete folkeslaget nordmenn var det uvant og rart å ikke få gnikke hud og å holde en halv sengelengdes avstand til både folk og fe.

Men det har vi altså stort sett greid. Vi har kanskje også lært noe om at man kan vise omsorg og tilstedeværelse uten å være i samme rom.

Bortskjemte som vi nordmenn er, så blir det gjerne en årlig tralt at man tjener sine kronasjer i kortreiste omgivelser for så å reise dit solfaktoren og alkoholprosenten er den samme, for å la både sparekontoen og bikiniskillet få svi. Det fins en viss risiko for at kriseåret har vært en forsonende halloys om at man ikke nødvendigvis må så mange flymil ut av kommunen for å spe på like-barometeret på Instagram mens eldstemann dupper søtt i bølgene og svigermor går agurk med myggsprayen.

I forlengelsen av den hjemlige koloniseringen og i kraft av at cruise-turistene måtte ta med seg euroene og kasusen sin andre steder så ble vi smertelig klar over at vi behøver lokalt næringsliv omtrent like mye som de trenger oss.

Og mens Foodoora-jakkene blafrer i vinden så har vi kanskje i større grad enn før fått forståelsen av at pengene som kommer inn kan enten gå ut til å gjøre de rike enda rikere eller å gjøre byen hvor man har steget sine ungdomssteg, debutert seksuelt og bygget og bodd, enda mer levedyktig. Av og til blir vi kravstore til punktet hvor Nirvana legger seg langt utenfor allfarvei, og da trenger vi kanskje en påminnelse om at det vi har under normale tilstander slettes ikke er så verst.

«People need dramatic examples to shake them out of apathy», som Batman sier, og covid-19 har skapt mer dramatikk enn Familiesagaen de syv søstre og Dynastiet til sammen. Og mens vi tråkker på pedalen til sprit-dispenseren og klamrer oss til håpet om å returnere til dagene hvor hud ikke var en mental brennesle og munnbind var forbeholdt tannlegen så er det kanskje ikke helt feil å skjenke mestringen og lærdommen en tanke.

Vi befinner oss i en global pandemi som har vært langt verre enn både svineinfluensa og Gangnam style. Og nå, takket være dugnadsånd, byråkrati og informasjonsflyt, er vi på oppløpssiden.

Hvis det skulle foreligge noen form for sannhet i liturgiens ord om at gleden bare er lidelsens opphør, så har vi temmelig mye hjerte-hjerte å se frem til.

Bare litt til, nå...