Russetiden er en festlig avslutning på et langt skoleløp, og på mange måter et overgangsritual fra elev til student, fra ungdom til voksen og fra uansvarlig til ansvarlig. Jeg husker russetiden som en gøyal tid hvor vi feiret sammen, blå og røde, festeruss og kristen russ, de med bil og de uten bil.

Men noe har skjedd siden den gang.

Russetiden er ikke lenger et fellesprosjekt for glade og litt rampete ungdommer. Den er blitt en dans rundt en hellig ku: Russebussen.

Ikke russ uten buss

Uten russebuss er du ikke ordentlig russ. At russebussen er essensen i en vellykket russefeiring er enda mer tydelig i antitesen: Vandreruss. Er du ikke med på en buss, er du dømt til å ta beina fatt og feire sammen med de bussløse.

Terskelen for å komme med på en buss er høy. Du skal tilfredsstille normer og krav, du skal vise deg frem, du skal være lojal og du skal bidra til russebussens plass i russebuss universet hvor premien er likes og sosial berømmelse i sosiale medier, og en plass i den innerste ring på Landstreffet.

Tilfredsstiller du ikke kravene, eller bryter du normene er det rett ut i den kasteløse verden av vandre-russ.

Har du flaks kan du kanskje få være med å rulle på nåde.

Guttungen min har gledet seg til å være russ siden den dagen han var stor nok til å spørre om russekort. Han passerte nåløyet og fikk være med på en russebuss. Siden da har han solgt sokker, dopapir og lys, stilt opp på dugnad og bidratt i oppussing av bussen. «Bra at de lærer ansvar!» har jeg tenkt.

Men få uker før russefeiringen skal i gang er det full stopp.

Han blir kastet ut av russebussprosjektet og får ikke være med mer. Han dømmes ut til de som må ta beina fatt. Årsaken er sammensatt, men ikke verre enn noe de fleste gode venner kan løse med en god og skværende prat sammen.

Men for bussens renommé, antall likes på sosiale medier og rykte er hendelsen utilgivelig. Gode kompiser gjennom mange år vender ham ryggen. «Vi kan være venner, men du får ikke være på russebussen vår lenger».

Vennskapet teller ikke mer.

Det handler om å redde likes og renommé.

Beinhard internjustis

Mange har opplevd å ikke engang få bli med på et russebussprosjekt. De passet ikke inn. De var ikke kule nok. De hadde ikke nok penger. Og noen blir kastet ut på veien. Av forskjellige grunner. Internjustisen er beinhard.

Skader du bussens rykte er du ute.

Det blir ikke noe russefeiring i vår familie i år. Alle kort var satset på russebussprosjektet og vennene som fortsatt er med. Russedressen er stuet bort. Den har en russebusslogo på som han ikke får bruke. Vi vet ikke hva vi gjør 17. mai. Kanskje reiser vi utenlands, bort fra russetog og russebrøl.

Foreldre som har russ i hus: Tenk litt på om feiringen er i tråd med de verdiene dere ønsker at barna dere skal ha.

Er det greit at de selekterer, ekskluderer og stenger ute?

Er det greit at utseende, likes, renommé og ytre verdier skal telle mer enn vennskap og felles glede over en avsluttet skolegang?

Vet du egentlig hva de driver med på den russebussen ungen din er med på?

Var det slik du ville at ungen din skulle bli på terskelen til å bli voksen?

Kanskje er det greit at vi foreldre engasjerer oss i hva ungene våre driver med, hvilke verdier det har og hvordan de omgås med jevnaldrende.

• Noe på hjertet? Smått eller stort: Send ditt leserinnlegg til debatt@byas.no.