Shalom, vær hilset, frender. Vi teller et år og noen måneder siden den moderne D-dagen. Vaksinedoser skytes round bout, og mens vi proklamerer at første skudd brer seg på selfie-vis, venter vi spent på dose numero dos og noe som minner om hverdag på gamlemåten.

• Følg Byas på Instagram!

Det er faktisk lov, mens likes-barometeret tar seg opp, å tenke litt optimistisk. Det ordner seg, dette.

Sådan, det var endorfinene. Nestemann ut: De kritiske tankene.

Ganske mange av oss kan uten store problemer opprettholde smittevern på arbeidsplassen, enten man kjører eremitt-løsning med zu hause-kontor eller med annen letthet kan holde et kenguruhopps avstand til kolleger og annen rabe.

Men uansett hvor mange kohorter (tidenes grimmeste ord, nest etter epleskrott) man deler kidsa inn i, så skal det umenneskelig godt gjøres å holde meterne i skole og barnehage.

Forleden kom vedtaket om å la maktå i Kristiania få ta noen solide byks fremover i vaksinekøen, men dette kan til nå se ut som en bestemmelse med et ganske middels resultat. Flere av politikerne ser foreløpig ut til å ha satt seg på «maybe attending», og flere av dem har argumentert i favør av de som på daglig basis har vanskeligere for å opprettholde avstand og greier. Barnehage- og skolepersonell, der altså.

Og dette er vel en salig blanding av altruisme og opportunisme, snarlig valgkamp tatt i betraktning. Alternativt kan man bruke Bent Høies argument som sier at han må stå for det han har sagt tidligere, og vente pent på tur. Samtidig bør man kanskje anse et vedtak for et vedtak og komme med et par kritiske grynt i retningen av at de folkevalgte avstår fra å gjøre slik de blir fortalt. Skrekk-scenarioet er åpenbart at byråkratene skal bli sett på som en selvforherligende elite som slenger seg i livbåten på Titanic foran både kvinner og barn.

Den foreløpige vaksineplanen har sett det norske folk i en langt romsligere kø-kultur enn hva man ville gjort utenfor Cementen en ordinær lørdagskveld. Vi registrerer oss og venter pent på essemmess uten altfor mange «Øøøyh, nå va der to så gjekk ud!» «Kem så betale han dijeien for å spela dette her?» og «Fetteren te kompisen te x-en min spelte konsert her i 2004, kan me gå foran?»

Men selv den mest striglede køen må av og til bli gjenstand for en prioritert rekkefølge for å få kabalen til å gå opp.

At politikerne trer til side er i utgangspunktet en raus tanke, men det kan dessverre føre til en frontkollisjon mellom intensjon og resultat. Når det først blir vedtatt at noen skal få snike i køen, så er dette etter mine begreper en såpass liten gruppe at det ikke trenger å påvirke vaksinerytmen i særlig stor grad.

Det trenger ikke gjøre underverker at én enkelt byråkrat spanderer stikket sitt på en barnehageansatt, til tross for at man gjerne sier at det er tanken – og med det, signaleffekten – som teller.

Kanskje styresmaktene bør lytte til egne befalinger, og så justere inn personell fra barnehager og skoler på delt førsteplass? Disse menneskene har nemlig et ufravikelig ansvar ovenfor den oppvoksende slekt, og denne jobben er tilnærmet umulig å administrere fra hjemmekontoret.

De syke og de svake har blitt prioritert. Det samme har helsepersonell. Hundre prosent yes. Algoritmene jobber på for å sende de som trenger vaksinen mest lengst mulig frem, og selv de tidvis vinglete anerkjenner med utropstegn at det er på tide å la de kommunalt lønnede frontkjemperne i samfunnet få ta plass fremme i køen sammen med VIP-ene.

Er det ikke på tide å sende Frøken til helsesøster?