Livsstil

Cathrine og Sarah sliter begge med angst og depresjon: – Vi vil vise at det er kult å være litt rare!

«Nesten ikkje redd»-jentene dro på tur i en gammel Hanomag Henschel fra 1973 i håp om at det skulle forandre livene deres.

Publisert:
  • Ulrikke Valvik Mitchell
CATH, SARAH OG COHEN: Koser seg på tur.

Husker dere kjæresteparet Cathrine (30) og Sarah (30) og den franske bulldogen deres Cohen (5)?

LES MER:

Vi skrev om dem første gang i vår, da de tre planla en skikkelig bobilferie i den gamle Hanomag Henschel 1973-modellen de hadde spontankjøpt.

Ingen av dem hadde lappen. Eller kunne noe som helst om bil. Men bilen var sykt kul, da:

GODBIL: Hanomag Henschel'en <3

Det samme er Cathrine Follnes og Sarah Andersen. Det som er litt spesielt med reisen de er på, er nemlig at de begge har slitt med angst store deler av livet, og håper at tiden på veien kan endre livene deres til det bedre.

Kjæresteparet møtte hverandre elektronisk i 2014, og ulik fra mange andre kjærlighetshistorier var det i stor grad angst og depresjon som førte dem sammen.

LES MER:

* Her kan du lese hele kjærlighetshistorien deres

«Kan ’kje me kjøpa oss en bobil og dra ront i Norge i den, bare du, eg og Cohen?» spurte Cath, i halvsøvne en sensommerkveld i 2015.

Sarah svarte noe som «jo, kan vi vel», og tenkte ikke så mye mer over det den kvelden. Dagen etterpå var planleggingen av prosjekt «Nesten ikkje redd» i gang.

Sarah tok lappen, og nå har de vært på veien sammen i over tre måneder. Vi sjekket hvordan det står til med den kjekke trioen.

Følg Byas.no på Facebook!

– Endte på bakken med tårer og pustevansker

– Hva har dere gjort og hvor har dere vært!?

– For det første har vi kjørt bil. Sittet i bil, sovet i bil, laget mat og rett og slett bodd, i bil. Holdt på å gå tom for diesel 1000+ meter over havet. Sovet med tre lag ull. Ordnet hverdagslige ting de fleste ikke tenker over at de gjør, men som er vanskelige for oss. Fylt diesel, byttet propangass, snakket med fremmede. Kjørt litt feil og endt opp på rett sted likevel, selv om det ikke var det stedet vi egentlig skulle, sier Cathrine.

Fredag 1. juli. Det startet litt dramatisk. Sarah fikk lappen kun en uke før avreise, og kjente seg ikke helt klar til å kjøre av gårde i en gammel koloss av en bil da dagen først kom. Deres gode venn Kjetil kjørte derfor Hanomagen opp til Horten i Vestfold, hvor moren til Sarah bor.

Sarah kjørte Kjetils bil, da hun trodde det ville være bedre å kjøre en mindre og moderne bil.

– En time unna målet endte jeg likevel opp som en klatt på bakken med tårer og pustevansker, desperat gripende etter en trøstende Cath. Da hadde jeg kjørt med konstant høyspent angst i mange timer. Turens første dramatiske hendelse!

SJÅFØR-SARAH: Sarah syns fortsatt det er skummelt å kjøre bil - en av flere utfordrende ting ved reisen.

Vært innom 11 av 19 fylker

Etter noen rolige dager hos Sarahs mamma, Grete, bar det videre til Slottsfjell, hvor paret jobbet backstage i nesten to uker. Cohen ble værende hos beste(mat)mor Grete.

Ett av målene med reisen var å møte mange nye mennesker. Sånne finnes det jo nok av på festival.

– Det var en bra opplevelse, men det var også krevende. Både fysisk og psykisk. Vi gikk under noen ganger hver - iblant samtidig. Når det skjer har vi en del håpløse timer sammen, gjemt bort der ingen kan se oss, med diverse følelsesutbrudd. Heldigvis ender det alltid i klemmer, forteller Sarah.

– Vi har ikke truffet så mange mennesker som vi hadde håpet, men noen av de vi traff kommer vi ikke til å glemme.

Norge er et vakkert land, det er nesten ikke til å tro!

Etter nesten en måned med mamma-besøk og festivaljobbing, skulle de tre endelig være helt alene, og det har de stort sett vært siden. De tre, omgitt av vakker natur.

– Reisen har tatt oss mange utrolig fine steder. Fra velkjente Vestfold til epletrær i Hardanger. Verdens lengste tunnel og storslått landskap i Sogn og Fjordane. Fra vakre Møre og Romsdal, en tur innom Trønderhovedstaden, til snuten ble vendt ned mot Vestfold igjen. Innom historierike Røros, til Elverum i Hedmark. I skrivende stund er vi i Hordaland, og totalt har vi vært innom 11 fylker. Norge er et vakkert land, det er nesten ikke til å tro!

– Men. En annen ting dette landet har, som ikke er like fint som landskapet, er drittvær. Den første måneden etter Slottsfjell var det ikke stort annet enn en skikkelig lang, kald dusj. Det var utrolig bittert.

Bilen går som ei kule

En av de største utfordningene på veien har vært nettopp det å være på veien. Sarah har gradvis blitt tryggere på bilen, men kjenner seg ennå ikke fortrolig med trafikk generelt.

– Det har vært en gjentagende utfordring på turen, det at Sarah ennå er like redd for å kjøre, og roten til noen ekstra slitsomme dager, forteller Cathrine.

Jeg er stoltere enn jeg noen gang har vært, over hva hun har fått til og hvordan hun har trosset redselen.

– Det har vært mange tårer og pusteøvelser. Jeg må psyke meg opp før jeg skal kjøre hver gang, og kan grue meg flere dager til en kjøretur jeg vet at jeg må ta. Det påvirker humøret mitt, sammen med alt det andre kaoset jeg har i hodet, og gjør meg ofte ikke så lett å være rundt. På den annen side har vi fått en helt ny frihet med billappen, som jeg håper det kan komme mange gode muligheter ut av, sier Sarah.

– Sarah har vært skikkelig redd for å kjøre og er egentlig like redd ennå, så jeg er stoltere enn jeg noen gang har vært, over hva hun har fått til og hvordan hun har trosset redselen. Hun har kjørt oss rundt halve landet, det er jo helt utrolig! sier Cathrine.

Selve bilen har heldigvis gått som ei kule. En langsom, bråkete kule:

– Heldigvis har vi ikke hatt noen store problemer, bare et par smågreier, som noen sjarmerende lyder og at den ikke alltid starter når vi vil (men alltid etter at vi har dunket hodene i dashbordet noen ganger.) Den kunne óg godt vært litt tettere de nettene det var tre grader ute, men ellers har det gått over all forventning, sier Sarah.

KOSELIG: Om ikke tett, så er det i hvert fall veldig koselig på innsiden av Hanomagen <3
SLAKKIS: Cohen koser seg også på tur!

Holdt foredrag på psyk

Et av reisens foreløpige høydepunkter, som også går inn i «mennesker de aldri kommer til å glemme»-kategorien, skjedde på et lite sted som heter Tingvoll i Møre og Romsdal, hvor de ble værende en uke.

Den ene grunnen til at dette ble et høydepunkt, var at det ble sol. OG de fikk endelig varmevifte i bilen. Men først og fremst var det menneskene de møtte der som sto for gleden:

– Kåre, eier av campingplassen, viste seg å være verdens snilleste mann. Pluss at kona hans, Mam, lager thaimat i helgene. Perfekt! Ikke nok med det, på Tingvoll var det mer god mat å oppdrive, lamaer(!) og opp til flere usedvanlig greie mennesker.

Vi svettet og stammet, men vi kom oss gjennom det.

Erik, for eksempel, som kom vinkende bort til bilen deres og lurte på om de var de fra «Nesten ikkje redd». Han hadde sett dem på Instagram og ville gjerne at de skulle holde et uformelt foredrag på et psykiatrisk senter i Kristiansund, hvor Erik selv jobbet.

– Utrolig nok så sa vi ja, og dette er nok den episoden som stikker seg mest ut gjennom hele turen, sier Cathrine.

– Det var en utrolig fin dag! Blant annet fordi den var positivt utfordrende, på både mentalt og fysisk plan. Å snakke foran en forsamling er ikke noe noen av oss tar særlig lett på. Så vi svettet og stammet, men vi kom oss gjennom det, fikk gode tilbakemeldinger og det hele føltes fint. Det er nok denne dagen som står igjen med høyest andel mestringsfølelse, og er kanskje derfor den viktigste for min del, sier Sarah.

– Kanskje dette er noe vi burde gjøre mer av.

– Det gjør fortsatt veldig vondt

I skrivende stund befinner Cathrine, Sarah og Cohen seg på en liten øy med kun noen få hytter, på Bømlo i Hordaland. Ingen veier eller biler, men mye rå natur.

– Vi må hente vann i dunker og gå på utedo. Det enkle, gode liv. Hanomagen står på fastlandet, så nå farter vi rundt i en liten båt og sover i familiehytta til Cath. Mye av maten vår får vi fra hav og skog. Etter to uker her parkerer vi bobilen for vinteren, sier Sarah.

Det nærmer seg altså slutten på akkurat denne reisen, og det er på tide å oppsummere litt.

– Vi har gjort utrolig mye siden ideen oppsto den gangen, men det var akkurat det valget om å dra som har forandret oss mest. Å tørre og satse. Herregud. Hvor mange gjør det? Selv uten psykiske lidelser. Vi lever ikke i et samfunn som er veldig åpent for å være annerledes. Det er noe vi tenker mye på, både for oss selv og andre, sier Cathrine og fortsetter:

Jeg er fremdeles veldig redd. «Nesten ikkje» er like sarkastisk som før vi dro.

– Jeg tror en grunn til at så mange av oss blir syke, er fordi vi prøver og feiler da vi strever mot «normalen». Det vi tror er det perfekte.

– Dette gjelder ikke bare voksne. Det verste er at små barn, allerede i barneskolealder begynner å være redde for å skille seg ut. Være annerledes. Vi vil gjerne være en del av de som tør å vise seg frem med psykiske lidelser og ikke minst at det er kult å være litt rare! Vi klarer kanskje ikke alt det andre klarer, og det vi klarer gjør vi kanskje annerledes, men det betyr ikke at vi ikke kan få til mye bra greier, sier hun.

– Dere håpte turen ville forandre livene deres. Har den gjort det?

– Jeg tror det er for tidlig å si hva reisen har forandret ved meg. Kanskje jeg finner mer ut av det jeg får den litt på avstand. Cath har i hvert fall hatt store fremskritt, hun har fått til ting i løpet av dette året som nærmest har vært umulige for henne før. Det er beundringverdig. Men, det er viktig å nevne at reisen ikke slutter her, selv om bilen snart går i vinterhi. Vi er «Nesten ikkje redd» ennå, bare med nye kapitler og forhåpentligvis prosjekter, etter hvert. Vi er åpne for forslag! sier Sarah.

Vi har vært med hverandre så godt som 24/7, bodd i en bobil, og liker hverandre fremdeles like godt, om ikke bedre.

– Jeg kan ikke si at jeg har fått mindre angst i løpet av disse månedene. Det er ikke helt sånn det virker. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne komme tilbake med en suksesshistorie, og på en måte så kan jeg jo det, men ikke på den måten noen nok forventer. Det gjør ennå skikkelig vondt. Jeg er fremdeles veldig redd. «Nesten ikkje» er like sarkastisk som før vi dro, forteller Cathrine og legger til:

– Det jeg kan si, er at jeg har blitt litt flinkere til å ikke la angsten stoppe meg. Ikke la den holde meg tilbake like mye. Jeg ønsker å være stolt av meg selv denne gangen, og klarer det nesten litt. Og så håper jeg at de rundt meg er det.

Én ting er de ikke i tvil om: Forholdet deres til hverandre (og Cohen) har blitt sterkere på reisen:

– Alle de kalde nettene, det endeløse regnet. Vi har vært med hverandre så godt som 24/7, bodd i en bobil, og liker hverandre fremdeles like godt, om ikke bedre. Om noen føler for å teste forholdet sitt, så er noen måneder i bobil en ganske effektiv måte å gjøre det på!

Mer fra Byas.no:

LES MER:

* Lina startet karrieren i det lokale barnekoret. Nå jobber hun som showartist på cruiseskip i Middelhavet

LES MER:

* Sjekker du Skam-sidene hele tiden? Jacob sin app varsler deg når det skjer noe nytt

LES MER:

* Slik vil Siv Therese få krigsrammede flyktninger til å senke skuldrene

Publisert:
  1. Reise

Tore Allan (32) kjører rundt med alle eiendelene sine i en bobil

Tore Allan Simonsen (32) har alltid gått etter magefølelsen. Da han fant ut at ting ikke betydde noe for ham, kvittet han seg like godt med alt sammen.

Oppdatert: