Når Elisabeth Thorsen ikke tilbyr te, kaffe og sikkerhetsinstruks i en Boeing 737, underviser hun første klasse på Vardenes skole.

Vi tok en prat med den energiske 29-åringen.

Følg Byas.no på Facebook!

Lærer? No way!

Da Elisabeth var yngre var det veterinær og advokat hun drømte om å bli.

– Jeg skulle absolutt ikke bli lærer ihvertfall. Jeg tenkte på lærere som kjipe folk, og var mer interessert i å bli veterinær eller advokat.

– Advokat, fordi...?

– Jeg var så glad i å kverulere.

Jeg bøyde meg fram, klappet hendene på lårene og sa «Ja vel, ka ønske han kongen?».

– En sikker vinner?

– Nja... Jeg pleide å tape diskusjoner med broren min.

– Men så ble det lærerskolen?*

– Ja, etter tre år og like mange årsstudier i Trondheim så ble det lærerstudiet. Jeg var veldig i tvil om hva jeg skulle bli, men mange rådet meg til å bli lærer.

– Lærerskolen går i gang, og så begynner du å fly? Hvordan?

– Jeg var på besøk hos en venninne i Oslo som hadde en roomie som var flyvertinne. Jeg ble ganske overrasket da hun trippet rundt i stua i uniformen, og tenkte «hvordan kan du være flyvertinne, du studerer jo?». Hun fortalte meg om et fem-ukers kurs du kunne ta, og jeg fikk ordnet meg fri fra skolen.

Kongelig Cola Zero

– Så ble du student og flyvertinne?

– Yes, 100 prosent student og 28 prosent flyvertinne. Jeg fløy primært om sommeren, pluss en helg per måned.

– Noen skrytehistorier fra skyene? Ikke vær blyg!

– Njaaa. Jo, jeg har servert Kong Harald et par ganger!

– Do tell!

– Vi fikk streng beskjed om å si enten «hva ønsker hans majestet?» eller «hva ønsker kongen?». Og det fungerer jo greit for østlendingene, men da jeg hadde stilt meg opp for å spørre så kom det ut ganske snålt. Jeg bøyde meg fram, klappet hendene på lårene og sa «Ja vel, ka ønske han kongen?». Han ble heldigvis lattermild og sa at han ønsket en cola zero.

Morten Harket satt på fremste rad og ble forfjamset bak headset og solbriller da jeg ba ham om å sette man-bagen sin opp i hattehyllen.

– Du ble reddet av sjarmen?

– Muligens. Det var minst like kleint da jeg ti minutter senere spurte «ønske kongen någe snacks?». Men, men. Han tok det med godt humør.

– Flaks! Andre sammenstøt med høye herrer?

– Tja... Morten Harket satt på fremste rad og ble forfjamset bak headset og solbriller da jeg ba ham om å sette man-bagen sin opp i hattehyllen. Jeg kjente han ikke igjen før han snudde seg mot meg og lettet på hodetelefonene. Det første jeg klarte å lire av meg var «Excuse me? Snakker du norsk?».

– Og det gjorde han...?

– Jada, og han ble veldig nysgjerrig på hva vi hadde i trallene våre. Da jeg forklarte at det lå chips i den ene skuffen, sa han «jeg spiser ikke sånt!». Da presterte jeg å trykke ham på magen og si «nei, det ser ikke sånn ut!».

Omsorg i lufta og i klasserommet

– I tillegg til å være flyvertinne, er du klasseforstander for en førsteklasse. Fins det mange likhetstrekk mellom de to?

– Ja, faktisk. Du må være våken, omsorgsfull og kjapp i replikken.

– Du syns ikke at det holder å bare ha en jobb?

– Det første året etter lærerskolen bodde jeg i Oslo og jobbet 100 prosent som flyvertinne. Det er kjekkere å ha variasjon og frihet i hverdagen. Don't clip my wings.

– Og hvor lenge tenker du å beholde begge jobbene?

– Helt til jeg ikke lenger er barnløs og single!