Det er knapt én uke til 27-åringen fra Sandnes pakker sakene sine og reiser sørover igjen.

Ikke til Syden, men til Afrika. Nærmere bestemt Kigali i Rwanda.

Tidligere har den nyutdannede arkitekten vært med å bygge skole i Zimbabwe. Denne gangen er det snakk om et mer omfattende prosjekt. Ganske mye mer omfattende også.

Det skal vi komme tilbake til. Men først mer om hvordan alt startet!

• Følg Byas på Facebook!

– Et vendepunkt

Helt siden hun var liten har Anne Rakel visst at det var arkitekt hun skulle bli.

– Jeg har alltid vært opptatt av design og tegning. Mens de andre lekte med Barbie, var jeg mer opptatt av å bygge huset til Barbie, forteller Almås og ler.

At det ble arkitektutdanning etter videregående, ble derfor ingen overraskelse.

Men da Anne Rakel tok et friår fra mastergraden på arkitektskolen i København, skjedde det noe.

Siden hun er så glad i dyr, dro Anne Rakel ned til Zimbabwe for å jobbe i et reservat for neshorn. Men det som gjorde aller mest inntrykk var menneskene.

– Det ble et vendepunkt for meg, å se hvordan folk lever i et fattig samfunn i et land som Zimbabwe. Mange har ikke engang råd til et par sko. Da ga det å tegne dyre bygninger i den vestlige verden, hvor vi allerede har mer enn det vi trenger, ikke så mye mening.

Hun vurderte å hoppe av hele utdanningen.

– Men så fant jeg heldigvis ut av hvordan jeg kunne bli arkitekt og jobbe med prosjekter til folk som virkelig trenger det!

LES OGSÅ:

Bygget skole i Zimbabwe

Anne Rakel tok kontakt med noen av dem hun ble kjent med fra oppholdet i Zimbabwe, og spurte dem hva de trengte hjelp til. Skole, var svaret.

Der var det nemlig ingen. Undervisningen skjedde i friluft, under et tre.

– Skolen åpnet i august 2017, ett år etter at jeg begynte å bygge den, forteller hun med stolthet i stemmen.

Men det var nok av utfordringer.

– Jeg var jo ung og helt uerfaren, og det dukket opp mange problemer jeg ikke hadde sett for meg. Det største utfordringen var tilgang til vann. Siden det var tørke fikk vi ikke til støpingen. Og så var det et problem at jeg var jente i et mannsdominert samfunn. At de skulle ta ordre fra meg, var ikke helt lett. Og så har vi jo dette med «african time»; alt tar mye lengre tid, ingen møter opp til avtalt tidspunkt og så videre...

Skolen ble bygget som en del av masterutdanningen til Anne Rakel. Nå når hun er ferdig utdannet, har hun tatt på seg et større og mer omfattende prosjekt. Denne gangen i Rwanda.

«Drømmeprosjektet»

Sammen med arkitektfirmaet Active Social Architecture har Anne Rakel tegnet tre prototyper på nye helsestasjoner. Neste steg nå er å oppføre disse.

Hvis helsedepartementet liker det de ser, kan Anne Rakel sitt prosjekt bli modellen for 1000 nye helsestasjoner rundt om i hele landet.

– Det finnes sjukehus og helsesentre, men det er så få - og mange har lang vei til nærmeste. I dag er det cirka 500 heseposter, men målet er å ha totalt 1600 helseposter rundt i landet, slik at alle innbyggere vil være maks én times gåavstand unna gratis helsehjelp, forteller Almås.

Helsestasjonene Anne Rakel har tegnet vil også gjøre jobben enklere for dem som jobber der.

– Den minste helsestasjonen er tegnet for at én sykepleier skal kunne klare å drifte den, med tilgang til alt som trengs på ett sted.

Anne Rakel kaller det for «drømmeprosjektet».

– Fordi det er en liten skala hvor jeg kommer tett på detaljene, det kan tilpasses og bygges mange av, og til tross for at den er liten, har den en enorm betydning for lokalbefolkningen.

LES OGSÅ:

Frivillig arbeid

Prosjektet har Anne Rakel tatt initiativ til selv. Hun mottar ikke noe lønn for arbeidet.

Når hun er hjemme i Sandnes jobber hun som vikar på arkitektkontor, da hun har finansiert sine opphold i Afrika selv.

Nå leter hun også etter finansiering til helsestasjonene. For en halv million norske kroner skal Almås bygge tre helsestasjoner.

– Det er noen som har vist interesse, men jeg har ingenting konkret ennå.

Uansett gleder hun seg til å reise tilbake til Afrika neste uke.

– Selv om jeg noen ganger reiv meg i håret av frustrasjon, er det skolebyggingen i Zimbabwe den beste erfaringen jeg har hatt.

Det å se kontrastene mellom livet i Afrika og livet hjemme med egne øyne har gjort inntrykk på 27-åringen:

– Én av de sterkeste opplevelsene jeg hadde, var under tørkeperioden da jeg var i Zimbabwe. Da kom det en veldedig organisasjon til landsbyen for å bore en ny brønn. Da de traff åren, fosset vannet opp og alle danset av glede! forteller Almås.

– At det går an å bli så glad for noe vi tar for gitt!