La meg kort demonstrere hvordan et utvalg oppdateringer blir oversatt av kynikere:

Eksempel 1: «Verdens beste mann!».

Oversettelse: «Vi kranglet i går, og jeg var like sur som en gymsokk på syre. Nå er vi dus, og selv om han strør navlelo i sofaen og ikke klarer å ta på korken på tannkremen, så er han både en god samtalepartner, en flink far, og en øm og skånsom elsker»!

Eksempel 2: Arkivert selfie i friskt dagslys som lanseres en søndag ettermiddag, gjerne med et optimistisk ordlag som tonefølge.

Oversettelse: «Førti likes innen halv fem, ellers blir det sletting. Håper jeg får et hjerte fra han eller hun jeg ønsker meg til jul»!

Eksempel 3: «Endelig fremme på hytta, og gleder oss til en uke med påskesol og ski!»

Oversettelse: «Nå har omsider den bilsyke minsten sluttet å elge, og selv om madamen glemte vinen jeg satt fram og jeg fremdeles har Scatman John på hjernen, så blir en uke borte fra kontoret aldeles greit».

• Følg Byas.no på Facebook!

Sosiale medier er på sett og vis et forum hvor vi som brukere kan være så evolusjonære som vi bare vil. Og som i all historiefortelling kan vi både dele det vi ønsker, og vi kan være selektive med hvilke deler av historien vi holder for oss selv.

Og i den matematiske virkeligheten sier det seg selv at kjærlighetserklæringer og illusjoner av lykke over materielle goder veier tyngre enn svidde muffins, samfunnskritikk og obsternasige barn med høysnue og fire feil på gloseprøven.

Det er ikke et mysterium at sosiale medier er blitt en slags høydepunkt-journal fra vår respektive hverdagslige gjøren og laden.

Ting funker, og vi deler. Ting går åt skogen, og vi kneler.

At vi dokumenterer livet i større utstrekning enn før, gir seg selv når vi har jazzet opp arsenalet vårt til å ha mobilkamera i lommen og følgere på Insta.

Det gjør meg igrunnen glad at min snobbete mor på Madla ikke hadde fjesbok da jeg var barn, for da hadde sannsynligvis et astronomisk antall bilder av en solbrun kis med conehead-sveis og tennene på tørk florert i den digitale eteren nå, men er heldigvis berammet til det lyseblå analoge fotoalbumet som vi bare kikker i når vi trenger et
godt knis.

Å være en dedikert ferie-spammer er ikke så uvanlig. Man jobber for føden, og beiner til flyplassen for å få klemme en palme mens bikini-skillet drar seg til litt sør for hoftebeinet. Fett nok.

Et pusterom fra hverdagen, og sannsynligvis et to-sifret antall oppdateringer hvor vi fabulerer om temperaturforskjeller, gastronomiske utskeielser og sanne usannheter som «Livet e herligt!», «Strike a pose!» og «Glimrings!».

Dette er det vel ingenting grunnleggende i veien med, men er det en vesentlig oppsummering av hvordan livet stort sett er? Nay. Det er derimot en påminnelse om hvordan eksistensen kan være.

Å dele gode øyeblikk er givende, men ikke når man gjør det i en slik utstrekning at man glemmer å sette pris på det selv. Og her tror jeg at mange av oss går i fella.

LES OGSÅ:

• Dette skjer i hodet ditt når du tar en selfie
• Sosiale medier-ekspert om «tagging»: – Avhengighetsskapende

Det fins mange former for kapital. Heldigvis. Alle kan ikke tjene Tesla-grunker eller nippe til årgangsvin på terrassen bak hyttepalasset som har innlagt vann, internett og Cava-fontene ved badstuen.

Noen går den kronglete veien for å få noen high fives fra det frie kulturlivet, åpner butikk eller blir arbeidsfolk som sørger for at den tre-nevede delen av befolkningen har rør som ikke lekker, og så videre.

Vi har ulik kapasitet, forskjellige ønsker og begjær. Listen fortsetter.

Men vi som er mennesker har ganske mye felles likevel. Goder… og utfordringer. Så om du kaldsvetter i en slåbrok til en halv månedslønn, så betyr ikke det nødvendigvis at du tilføyer samfunnet mer enn noen som deler en Grandiosa og spiller en trall for ni betalende på Martinique.

Den virkeligheten vi eksponerer via sosiale kanaler er utdrag av realiteten vår, men absolutt ikke en totalvurdering av oss som folk med to streker under svaret. Og kanskje det er greit å legge bort telefonen litt oftere.

Pust litt inn istedenfor å legge noe ut. Være til stede i nuet istedenfor å sjekke
høyre bukselomme til stadighet for å se hvor mange likes som har meldt seg.

Våre alles liv har sine opp- og nedturer. Og av og til trenger vi en påminnelse om at vi ikke trenger å bli så altfor påvirket av at våre sosiale medier er blitt en slags sosial pornhub som er en arena for allmenn forlystelse, hjerte, hjerte, smelt og subtile hint av misunnelse.

Sosialpornografi har nemlig en del fellestrekk med den typen blåfilmer som ble vist på TV 1000 etter leggetid i gamle dager: Oversminket, regissert og tidvis nokså ekkelt.

Ingens liv er perfekte, så hvorfor late som?

MER FRA BYAS: