«Hæ, skrive BYAS om foball? Eg trodde di bare skreiv om cafeer så stenge og sånt!».

Au contraire. VM er adrenalin-føde for massene, sjenanse for sarte kunstnere og dansende halvlitere som skummer i midnattssol og åttendedels-finale.

Jeg får riktignok betalt for å riste litt i etablerte fenomen som trenger et skråblikk, men jeg kan være den første til å innrømme at jeg liker VM ganske godt.

Jeg er faktisk så gammel at da Norge(!) spilte mot Mexico i VM i USA i 1994, så fikk jeg se halve første omgang før jeg måtte legge meg. (Og seiersmålet kom etter 85 minutter. Takk for den, Kjetil Rekdal!).

• Følg Byas.no på Instagram!

– Nostalgisk

Store mesterskap har noe ved seg. Vibber. Stemning. Nostalgiske inntrykk. Jeg kan fremdeles ta meg selv i å fnise mer eller mindre ufrivillig når en halv tone fra Ricky Martins «La vida Loca» salsadanser ut av en Spotify-liste (som selvsagt ikke er min), og internasjonale folkefester er vel ikke akkurat det verste innholdet en sommer kan ha.

For altså... hvor var DU da Norge slo Brasil i Marseilles i ’98? Jeg satt i stua og drømte om finaleseier, Kaptein Sabeltann-is og klining.

Eller da Roy Keane stakk fra laget sitt i 2002? Jeg gjorde sannsynligvis en del av det samme.

Eller hva med da Diego Maradona handset inn seiersmålet og skyldte på Gud og Jesus og sånt? Greit, da var jeg under konstruksjon.

Bottom line: VM fenger.

– VM fenger

Det fenger kanskje litt i overkant mye. For blir det ikke fort litt sånn at alt vi prater om, snapper om og drikker på grunn av, er mesterskapet i fotball?

Og med fare for å være romantisk; og hva med midtsommernattens søken og begjær... Kunstens autonome estetikk... Slutten på Titanic... Alt det som får en mental pauseknapp mens vi trør mulen full av nøtter, geografiske skjellsord (eks; «Italienere, asså! Skuespelere!) og nytappet, flytende mot.

Det er noe herlig nerdete ved den altoppslukende atmosfæren som dukker opp når voksne, fullt utviklede menn krangler om retten til å kaste trøye og løfte pokal, men det er litt trist når man ser for seg setninger som «Geir, Marton har ikkje fått kveldsmaden sin, og klokkå e to på nattå!», «Når du spør om eg e gira og har lyst, så håpte eg ikkje at du meinte å se kampen fra i går i reprise!» og «dhennie phlingefesthen e dhet besta så har skjedd meg sidhen powerbank og den grønne Sørlandschipsen!».

– Bare et spill

Kjære fotballfrender; La VM bli litt som et diplomatisk storefri. Det er fullstendig tillatt å storme banen med døden i blikket og lukten av leggbeskyttere etter 2x45 i nesegropen, men la de lykkelig uinteresserte slippe unna det verste maset.

Det er jo, tross alt, bare et spill.

Og det er viktig å spare litt plass til flere småretter og grøftefyll til gladmaten står for tur.