Granted: å fylle handlekurver med lett-melk, Tom & Jerry-kjeks, Jif-spray, leverpostei, olivenolje og kjøttdeig har et underholdningsnivå som ligger milevis unna ring-på-spring, sesong 2 av The Big Bang Theory og dyptgående konversasjon om hva som var det beste britpop-bandet – Blur eller Oasis.

Og om du i tillegg har et blodsukker som peker mot en privat apokalypse og kanskje har hjemmelagede arvinger på slep, så skal det godt gjøres å gni seg i hendene og fryde seg nevneverdig over å få ingrediensene til pannekakene i hus.

Det betyr derimot IKKE at vi skal få et patologisk behov for å lire av oss sånne ytringer som «Hu må gjerna ringa på någen! Der e kø!», og «E der ingen så jobbe her?» .

Slikt gjør meg tander og vonbroten.

Følg Byas.no på Facebook!

– Betjeningen gjør så godt de kan

Det er mulig at man ikke trenger en Rema-pose full av studiepoeng for å få jobb som kasse-traktør på Prix, men det betyr ikke at de uniformerte er sanse-retardert og ikke får med seg at det eksempelvis brygger opp til kø eller at panteautomaten spiller en trall som høres ut som Stavangerkameratene med ekstra autotune.

Kall meg gjerne naiv, men når jeg står med hentelappen i neven og prøver å se minst mulig utålmodig ut på Bunnprisen i Randaberg sentrum, så stoler jeg på at den trivelige karen med Depeche Mode-tatoveringen og hans sort- og gult-kledde kompanjonger betjener både kasse og post så snøgt de kan.

De gjør nemlig det.

Men når det da står en flott, velkledd dame bak meg og slår ut med en vinge og henvender seg til sidemannen og hvisker med utestemme «E der ikkje flerne enn dette på jobb? Har di ringt på någen?», da mister jeg litt av min gutteaktige optimisme.

Og problemene stopper ikke ved elementet av venting. Noooo, ma’am – var det bare så vel.

– Nei TAKK

Så å si hver gang jeg besøker Kiwi (gjerne i håp om at hun søte er på jobb), så observerer jeg homo sapiens som har glemt grunnkurset i dannelse som de burde fått med morsmelks-erstatningen.

«Hei!» – «Øm...»

«Pose?» – «Ja!».

«Kvittering?» – «Nei!»

«Ha det bra!» – «Øm...»

Det er garantert hull i min egen oppdragelse, men jeg minnes ettertrykkelig at min meget snobbete mor ba meg si nei TAKK.

«Nå takke du pent, Fredrik. Du komme ikke fra en residens med jordgulv!».

Og i den høviske skjønnhetskonkurransen så vil jeg påstå at «Kan jeg få ...» klinger hakket mer tonerent enn «Eg ska ha...» også.

Unge er flinke

Den gode nyheten: De unge er ofte flinke. Gutter i øvre pubertets-alder som står med hendene fulle av Red bull og planlegger en lang kveld/natt foran you...tube; de salutterer, takker, og som regel spanderer de en lystbetont porsjons-snus-marinért dragning i ansiktet også.

Slikt sjarmerer meg på nesten lik linje med en sommerkjole-kledd kvinne som tråkker glisende bortover stien på en damesykkel med kurv foran.

Å jobbe i en dagligvarebutikk er det for det første ingenting i veien med, og du er akkurat like mye verdt som naboen som ga etter for presset fra foreldrene og ble lærer eller journalist. Kremt.

Men det er ikke veldig lukrativt, verken finansielt eller i et samfunns-rettet fugleperspektiv.

Og da er vel det aller minste vi som forbrukere kan gjøre å spandere en vær hilset, en por favor, og kanskje til og med en eggehvit perlerad når vi tar handlenettet og beiner galant ut dørene.

Og kanskje vi kan dempe bruken av «RINGA PÅ NÅGEN?»

Folk gjør faktisk så godt de kan.