10 ting som irriterer

Det er en del som skal klaffe for at vi alle skal kunne eksistere i harmoni under samme måne og sol, men så kan vi Homo sapiens erge hverandre gule og blå iblant.

Hva er vel livet uten litt hverdags-smerte? Byas-skribent Fredrik Brimsø ramser opp i-landsproblemer.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Viktig melding før vi kniser og krenkes: Det er forskjell på å si «liker ikke folk som gjør ...» og «liker ikke når folk gjør ...», så tolk ikke følgende som hat og galle, por favor.

Sådan. Her er ti ting som er en blanding av vanlige og slitsomme:

1. Når folk kjører i førti gjennom fotoboksen

Det er aldeles tillatt å holde fartsgrensene når vi ferdes rundt på asfalthavet. Det er påbudt, til og med. Men når vi brummer rundt i femtisonen og fotoboksen melder sin tilstedeværelse så betyr ikke det at fartsgrensa plutselig er førti.

Gjør som Homer ...

2. Når de foran i sikkerhetskontrollen ikke er LITT klare engang

Det fins null elementer av glede når man tråkler seg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser. Én måte å gjøre opplevelsen hakket mindre grusomt for seg selv og andre er å begynne litt før det blir vår tur. Beltet i hånden, klokke og greier i en ryggsekk eller jakkelomme ... Men nei. For noen blir deres tur i køen like overraskende som å plutselig bli Lotto-millionær.

3. Rulleski-entusiaster på riksveien

Syklister er hakk i hæl, men de tar i det minste ikke like mye plass som pusemyke trafikanter som vifter med armer og bein som om de danset Hallingdans i 30 km/t.

Tidsnok til kontoret.

4. Når folk roper «INGEN SÅ JOBBE HER?» på butikken

Mest slitsomt fordi det er en teknisk umulighet, men også et godt eksempel på uhøflighet. Mer utfyllende så i lende:

Les også

Det heter «normal høflighet» for en grunn

5. Folk som ikke vet hva intimgrenser er

Alle har en venn, kollega eller onkel som er close-talker. De som gir ektefølte klemmer som er så harde at man skulle tro du var en appelsin og halve fylket trengte juice. La oss ikke dømme for hardt, disse menneskene mener godt.

Jada, ja da ...

6. Når folk blir krenket for liten grunn

Krenk og skam er to ord som vel nærmest kan kalles moteuttrykk. Det er ikke slik at det ikke fins grenser for hva man skal kunne si og gjøre, men så er det faktisk også lov å gi litt beng i å bli fornærmet også. Om støterne og de støtte møttes oftere på halvveien så hadde det kanskje blitt hvitt til jul, hvem vet ...?

7. Når noen i salen snakker på kino og konsert

«OOOH! HAN E DIGG!» – «Hæææ?» – «HAN E BEDA!». Man har en helt ulikt puls på konserter og når man sitter godt tilbakelent og ser en videofilm på et lerret, men snakking er plagsomt under begge aktiviteter. Av og til til det punktet hvor man får lyst å spørre «Unnskyld, forstyrrer filmen praten din?»

Ingenting sier sannheten som litt camp fra nittitallet.

8. Når folk sier «Hæ?»

At «hæ» er et ord man finner i ordboka er ganske sært, for det gir liten eller ingen mening rent semantisk. Kulturelt har det opparbeidet seg status som et ord man lar skli ut av oralåpningen når man ikke hører eller forstår. Men det er nettopp det: Det er plagsomt å gjenta noe man allerede har sagt, og spesielt når de man konverserer med bare hæ’er for å kjøpe seg et halvt sekund ekstra betenkningstid. Klassiker: «Hæææææ....Ja!»

9. Spiselyder

Dette ligger til alt overmål under paraplyen «ting man ikke nødvendigvis kan noe for», men å ete frokost med en gumler eller to i en armlengdes avstand kan være like gledelig stimulerende som å barbere barten med osterasp.

Matro, kalles det.

10. Folk på elsparkesykkel

Teknologiske nyvinninger skal ikke nødvendigvis bades i blod fra purister, men om noen kan fortelle meg hva som er kult med en sparkesykkel man ikke sparker på, så send meg gjerne en e-post. Voksne folk som jukker langs fortauet på en pinne som lager mindre lyd enn en barbermaskin får til og med kids på old school sparkesykkel i skaterampen til å se kvasse ut. Og da er det ille, venner.

Mer fra BYAS:

Publisert: