Om atte du visste dette om «Mongoland»?

...og denne artikkelen e (selvfølgelig) på stavangårsk!

Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Det nærme seg 20 år siden Mongoland bragte titusende quotables på ekte skarre-r’sk te norske kinolerret, og kver bidige desember samles menighedene fra vestkysten for å få sin årlige brugerdose med «Det gjør faen’kje vondt, mann!»

Me henge på Skagenkaien, klokkå e fem på halv lyse dagen. Det e symbiotisk kaldt og fint, og to førtidspensjonerte dørvakter fra nevnte sted mødes for å nørda.

Det geografiska valget finst ikkje tilfeldigt.

– Eg satt på Cementen

Nokså nøyaktigt sånn starte flerne av replikkene i begynnelsen av kult-filmen fra tidligt 2000-tall. De vise og beleste fabulere ofte om at den einaste konstanten i verden e forandring, men Cementen e kanskje unntaget som bekrefte regelen.

Interiøret og vibbå på «Bæså» e ganske likt så den gangen. Røygeloven har fjerna odøren av sigg og Kristoffer Joner har tatt med seg soveposen fra bagrommet, men ellers har tiå innenfor de historiske dørene bevegt seg passeligt seint.

Ommundsen foran «Bæså». Her samla crewet seg, litt itte litt.
Les også

Utelivsguide til Stavanger og Sandnes: Her er områdene du bør vite om

– Akkurat her så me sidde nå gjorde me de fusste opptagene te filmen. Datoen va 15. august 1999. Me hadde ikkje ein skikkelige ‘klapper’, så det va Gaua så stod i baggrunnen og smalt et backgammon-brett.

Det va ein sånnein type film. D.I.Y. Gjør det sjøl. Helst før jordå går under.

Født ud av pur angst

Arild Ommundsen hadde lagt filmer før. Kortfilmen Før solen står opp vant Gullstolen i Grimstad, men konsensusen hos den gjengse kinogjenger, byråkrat og jantelovsbærer va at å laga ein langfilm på den vestlige siå av bjerget va det bare å se langt itte.

«Mongoland» var debutfilmen te Vegar Hoel, Pia Tjelta og Kristoffer Joner.

– Eg bodde i Oslo på starten av nitti-tallet. Eg va sykt filmnørd. Folk sa at folk med min dialekt kom aldri te å ha hovedrollen i ein film eller ble programledere på tv.

Det va kanskje litt sånn i den tiå. Når ein rogalending klinte te med ein vidløftige oralåbning så va essensen av det ein østlending hørte bare «ræræræ». Men Ommundsen hadde ein halv-paniske visjon.

– Itte Før solen står opp fekk eg meg ein festivaløvedose og va egentlig på nippet te å slutta med film før eg hadde begynt. Og i ’99 va eg ganske øvebevist om at år 2000 blei et globalt samenbrudd, tredje verdenskrig og heile pakken.

Ein tjue år yngre Ommundsen med Vålandsskogen og ragnarok i sikte.
Eg bodde i Oslo på starten av nitti-tallet. Eg va sykt filmnørd. Folk sa at folk med min dialekt kom aldri te å ha hovedrollen i ein film eller ble programledere på tv.

Sommaren va gryande. Varmegradene og hagestolen på sankthansaften va to av katalysatorane for den kreative prosessen. Den tredje va den foranliggande apokalypsen.

Mongoland e født ud av pur angst og frykt for framtiå. Tanken va at me sko laga filmen på et halvt år og se an på nyttårsaftå 1999 mens jordå gjekk under.

Dazed and confused... Og inspirert...

Nitti-talet huskes på godt og vondt for estetiske vederstyggeligheder som knappebukser og Buffalo-sko, men der fantes lyspunkter på underholdningsfronten. Indie-filmer hadde ein oppsving. Ein av disse, Dazed and confused, har et par fingrar med i Mongoland-spelet.

– Den filmen inspirerte meg veldig. Me såg møje julafilmer óg. It’s a wonderful life, for eksempel. Det va ein julafilm eg ville laga. Det va et stolt og ambisiøst prosjekt, men me lada vel litt som at det ikkje va det. Produsenten kalte filmen for «En julefortelling» då hu søkte om penger, for hu tørde ikkje banka på hos byråkrater og spør itte kroner for å laga Mongoland...

Det va disse pengane, då. «Lage film er gøy, spesielt når det er gratis», seie Stian Kristiansen i bagom-filmen. Å finansiera Mongoland va ikkje heilt enkelt.

Julefesten e ferdig rigga, og Pia og Vegar gjør seg klare for å ver heilt passe awkward foran kamera.

– Då eg vant Gullstolen, fekk eg 20 000 kroner i pengepremie. Disse kjøpte eg filmruller for. Dette va i analoge tier. Te å begynna med fekk me blanke nei fra alle organ så innvilga penger te norske filmprosjekter, heilt te me bankte på hos dåverande kultursjef Rolf Norås og fekk førti-femti lapper derfra. Det va fusst itte at filmen hadde gått godt på kino at me fekk betalt de så va med.

Alt blei skutt på 16 mm-film. Sånt koste. Å filma og fremkalla ti minutt med råfilm konne kosta någen Camillaer. Derfor va det nokså forskriftsmessigt at når kameraet begynte å rulla så va det ei rekka med one take wonders så venta.

– Eg måtte ver ganske nazi på at ting sko klaffa med ein gang kameraet gjekk.

I tidlige versjoner av manuset hadde karakterene fiktive navn, men itte besetningå va på plass så blei det te å gå for det sama navnet så stod i folkeregisteret.

– Me casta filmen mens me skreiv, så det va heilt praktiske årsager te at det blei sånn.

Den smått legendariske filmplakaten - og logoen, hjemmasnekra av Gro Elin Hjelle.
I tidlige faser av manuset så sko Pia hjem for å finna Kristoffer, men sko enda opp med barndomskompisen Vegar. Men kjemien mellom Pia og Kristoffer va så bra at dette måtte bare skrivas om.

Gjengen som ikkje va ein gjeng

Det har gått gjetord om at crewet så lagte Mongoland allerede va samensveisa som om de va Sundespeiderne, Piger-16 eller 9a på Tastaveden før fusste scene va innspelt. Sånn va det faktisk ikkje i det heila tatt.

– Eg va samboer med Gro Elin Hjelle på den tiå, og hu va ein sykt viktige del av å laga filmen. Me kjente Vegar Hoel, Pål Jackmann og någen av de andre fra før. Resten blei me kjent med itte kvert.

Kor, tenke du kanskje? På Cementen, blant aent.

– Cementen va stedet kor me møttes i årene før. Når me begynte for alvor å skriva filmen og tenkte på casting så såg me flerne potensielle i miljøet rundt oss.

– Du, e det greit eg har på meg munnbind på bildet? Då kan auene gjør jobben.

Kristoffer Joner jobba i baren, og hadde allerede samla litt skådis-erfaring i såbeserien Offshore.

Les også

6 forvirrende ting ved film-trilogien om Jarle Klepp

– Eg såg an vel litt der, ja. Men då va eg jo i tjueårå og syns at alt så va på tv va drid.

Mongoland va starten på film-karrieren te Joner og Pia Tjelta. Det va ganske tilfeldigt, det óg.

– Det va egentlig Silje Salomonsen og Stian Kristiansen så sko spela hovedrollene. Silje fekk jobb i NRK-programmet U, og då henta me Pia inn. Hu gjekk møje på Cementen og va egentlig ei stjerna allerede før hu blei ei stjerna. Kristoffer e jo strengt tatt ikkje med i så møje av filmen, han bare eie scenene sine sånn.

Les også

Silje Salomonsen har hovedrollen i ny doping-film

– Litt så Anthony Hopkins i «The silence of the lambs»?

– Goe parallell! Me hadde jo hørt om Christopher Walken-parodien hans, den gjorde an jo i baren på Cementen. Men an blei ganske pissed off då eg ba an om å gjør an på norsk.

Sakte men sikkert kom ensemblet på plass. Vegar Hoel hadde allerede spelt hovedrollen i Før solen står opp og va udiskutabelt i miksen. Det va til og med ei tid kor det va han så sko få stikka av med Pia.

Les også

Aleksander er filmnerden som ble regissør. Musikkvideoene hans har du garantert sett

– I tidlige faser av manuset så sko Pia hjem for å finna Kristoffer, men sko enda opp med barndomskompisen Vegar. Men kjemien mellom Pia og Kristoffer va så bra at dette måtte bare skrivas om.

Nyligt avdøde Vegar Hoel har sikra seg evigt liv gjennom rollen sin i Mongoland.

Vegar Hoel gjekk dessverre bort tidligere i høst, og kan knapt prisas nok for verken jobben han gjorde i Mongoland eller for det fria kulturlivet generelt. Mange kjente han som skuespeler, men han va utvilsomt ein multikunstner med store M. Bortgangen te Vegar har nå ført te at planene om å laga ein moderne oppfølger, e lagt heilt te sies. Det seie sitt om kor sentrale han va.

Denne «gjengen» så me leste om i ittetid, og kor flerne av de så va både foran og bag kamera i filmer som Monstertorsdag, Eventyrland og Now it’s dark blei rett og slett fusst ein gjeng itte Mongoland va ferige.

– Me va bare någen folk så lagte ein film, og då risikere du å ble close. Gullklapperen under Amandaprisen i 2001 gjekk te gjengen bag Mongoland, men me e mer av ein gjeng nå.

Fargerige cast i svart/kvitt

Ommundsen hørte et radiointervju med ei norske hip hop-gruppa som an har glømt navnet på. Essensen va mangelen på volum i gadeelendigheden i Norge og at notatblokkene te lokale rimknekter dermed konne ble slunkne. Ud av dette blei rapperen Gary født.

– Gary Cranner hadde eg lagt ein kortfilm med tidligare. Kule fyr. An såg alltid ud som ein grunge-vokalist så hadde sølt på t-skjortå si. Før me sko ta opp scenen kor an prøve å selga inn hip hop-prosjektet sitt te Pia så va an så nervøse at an bestemte seg for å springa någen runder i sentrum, og ein politipatrulje konkluderte med at an såg såpass «up to no good» ud at de bestemte seg for å stoppa an og spør fint ka han va ude på.

Gary, her i ein småligt oppheta konflikt om øltyveri og respekt med Jørgen Tjemsland.
An såg alltid ud som ein grunge-vokalist så hadde sølt på t-skjortå si.

«Men den sukte jo ikkje quek, du kjørte den jo rhett i ein stolph!»

Reidar Wayne Ewing va egentlig ein shredder på rullebrett som snakkte kav stavangersk, men når an parodierte faren sin blei det koz og loz i de tusen hjem. Dette måtte bli med i filmen.

Terje Torkildsen, tidligere drosjesjåfør på deltid, hadde både kostyme og snakketøy i orden. Åpningsscenen kor han av prinsippielle årsager nekte Pia Tjelta pro bono-tur i retning sentrum blei spelt inn foran hovedinngangen til Kjølv Egelands hus på UiS. Flyskrekken te Joner va henta direkte fra manusforfatteren og regissørens indre liv og levnet. At 89 prosent av filmen e i svart-hvitt tilhøre ikkje tilfeldighedene.

Vegar, Pia og Kristoffer har alle fått ganske så tettpakka filmografier itte Mongoland havna på lerretet.

– Det va et estetisk valg. For meg va det sånn ein julafilm sko se ud.

– Du kjøre ein litt reverserte stil kor flashbackså foregår i farge, mens hovedhistorien e i svart kvitt. Någen spesielle grunn te det?

– Det så blei skutt i farge e på restefilmer, short-ends så me fekk fra øveskuddslageret te Detektor. Eg va ein pretensiøse motherfucker.

Les også

Tiden for romantiske julefilmer har kommet – men én av dem har en spesiell vri

«Dette er ikke en film!»

Te sin store begeistring og overraskelse konne Ommundsen itte någen måneder med jobbing innse at jordå ikkje stupte ved tusenårsskiftet. Dette passte bra i filmens øyemed. Den va nemligt ikkje ferige te dess.

– Me brukte litt øve et år på å få filmen ferige. Alt va dugnad. Stuå hjemma hos oss, kor julafesten blei filma, va pynta te jul fra september i 99 te mars i 2000. Julatreet hadde stått der og tørka i månavis, så då me tente på det va det reint krutt.

Julatreet, før det smalt. Røygen stod 20 meter opp i veret någen minutt seinere.

15. september i herrens år 2000 va innspelingå unnagjort. CB-bryggeriet hadde gått inn som sponsor, men udsiktene va fremdeles ikkje himla goe med tanke på distribusjon. Sjefen for Norsk Film konne formidla følgande budskab te den håbefulle Mongoland-gjengen:

– Nå har jeg sett filmen to ganger sammen med en dramaturg, og dette er IKKE en film.

D.I.Y-ånden greib ensemblet på nytt. VHS-kassetter med råfilmen blei delt ud på filmfestivalen i Haugesund. Joneren hadde frakkelommane fulle og delte ud som om det va Halloween. Begeistringå spredte seg.

– Det blei te et folkekrav fra østlendinger. Denne filmen må på kino. AB-fondet spytta inn penger og øve 100 000 kjøpte billetter då filmen fekk premiere i 2001. An har forsyne meg rukke å ble ein kortreiste julafilmklassiker og.

Så sko ein kanskje tro at fortellingå om Mongoland va øve, men nisj, ikkje ein plass. Oppfølgeren e på gang, ifølge Ommundsen.

Ja, om då ikkje jordå bukke under før den tid...

Publisert: