Kultur

Årsforbruk av dasspapir til støtte for Madla 2?

KOMMENTAR: I disse dager selger foreldre-avdelingen på fjesboka så mye kjeks, bambus-strømper og papir til bruk i det lille rommet at jeg nesten lengter etter bilder av skyer og soup du jour.

«Jens Emanuel og Sara Othilde selge toalett- og tørkepapir. Ni hundre ruller for ein slikk og ingenting. Eg kan levera det hjem te deg neste tirsdag!» FOTO: Scanpix (illustrasjonsbilde)

La meg ta dere med på en reise tilbake til en mer primitiv tid. Det var Discman og Super Nintendo, nei til EU og ja til knappebukser og FILA-sko. Jeg spilte høyreist, fiskende spiss på Madla 1–86 med seriøse utfordringer når det gjaldt både motorikk, evne til å break a sweat og til å ikke feire som en ny-klint sytten-åring hver gang jeg fikk siste tådaskudd på ballen før den fant nettet.

  • Følg Byas på Facebook!

Vi måtte til gitte tider gjøre tre aktiviteter som ikke befant seg på mitt unge sinns topp ti: Jogging, å være utbytter og loddsalg.

Min resistans til tross, det bar ut på den restaurerte landeveien på Madlamark for å sanke kronestykker og navn. Loddboken skulle fylles opp, med vage lovnader om at faren til Kristine, Petter, skulle stikke av med førstepremien; Kilimanjaro-sykkel med 21 gir.

*Dingdong* «Hei, om atte du har lyst te å kjøba lodd te inntekt for Madla idrettslag og saueoppdrett?»

«Lodder? Nei, ikke nå. Nå ser je på fjernsyn!»

«NEI TAKK!»

«Madla!? Heia Vidar! Brenn!»

Avvisningene kunne telles på flere barne-never. Ingenting som ikke kan katalogiseres som lærdom og forberedelse på inntreden til voksenlivet.

Bøkene ble som regel fylt opp til slutt. Sist jeg så Petter kjørte han Mercedes ML, så det kan tenkes at sykkelen med 21 gir gikk til noen andre. Jeg gjorde hva jeg kunne.

Jamfør Facebook-feeden min, så er oppsøkende loddsalg i beste Hotel Cæsar-tid nå blitt en smule avleggs, og er blitt erstattet med at mor og far har supertilbud på europaller med myke papir som rengjør stjert og preventerer hemoroider i de tusen hjem i ni år fremover.

«Jens Emanuel og Sara Othilde selge toalett- og tørkepapir. Ni hundre ruller for ein slikk og ingenting. Eg kan levera det hjem te deg neste tirsdag!»

«Bæ, bæ, kjære far, har du no’ papir?
Ja, ja, kjære venn, jeg har bilen full!
Dasspapir til far, dasspapir til mor, og to bambus-strøøømper til bitte lille broooooor!»

Og mens vi Vippser våre skarve kroner for at bonus-pappas take away-service skal fylle opp matbod, gjestetoalett og garasje med snåttapapir så bidrar vi til å fylle saftflaskene til den oppvoksende slekt mens svetten sildrer galant innenfor de nye draktene deres.

Det er flott å bidra. Grasrodå, som vi sier.

Og jeg kan jo i min forstand se for meg at 38-pakning med dassrull blir en tanke knedete når ni-åringer skal bedrive oppsøkende dørsalg hos fru Löevenkrantz i nummer 19.

Både kjeks, strømper og dasspapir er forbruksvarer. Og av helt forståelige grunner er vi ikke blitt så idealistiske at vi nekter å handle slikt over nett fordi vi har et nært forhold til Remaen på Hinna.

Selv har jeg en viss patologisk aversjon mot å handle dasspapir i butikken. Jeg er mann, og det fins to ting jeg kan bruke Lambi-lignende anordninger til, men ingen av dem noe jeg har behov for å flagge unødig med.

Men jeg er nokså sikker på at om det skulle melde seg en akutt biologisk trang til å ha tilgang på 36 ruller med toalettpapir, så er ni dagers leveringstid litt i overkant.

FLERE KOMMENTARER:

LES MER:

Havanna badeland: «Vi ønsker oss tilbake, men spørsmålet er om det er spesielt lurt?»

LES MER:

Har vi alle husket å bli krenket i dag?

LES MER:

R.I.P. Platekompaniet Stavanger (2000–2019)

Publisert:

  1. Facebook
  2. Madla
  3. Kommentar

Vi skal møtes igjen

DEBATT: Når denne korona-krisen etterhvert går over, vil møteplasser og fellesskap være viktigere enn noen gang, men hvem skal sørge for det?