Stavangers hiphop-førstedame Benedicte Izabell Ekeland - eller bare Izabell - er én av 14 kjendiser som er med i «Kompani Lauritzen».

Sammen med blant andre Øyvind «Vinni» Sauvik, Briskeby-vokalist Lise Karlsnes, programleder Desta Marie Beeder, komiker Henrik Thodesen og reality-tvillingene Vita og Wanda, la rapperen ut på et oppdrag som skulle skulle gjøre dem til «hele mennesker som lever ut sitt potensial», ifølge TV2.

• Følg Byas på Facebook!

Realityserien har fått gode anmeldelser - i tillegg til høyere seertall enn forventet. Det siste er noe Izabell egentlig godt kunne klart seg foruten.

– Å, herregud, det er den kjipe delen med det. Jeg skulle ønske at det kunne bli laget et program uten at noen skulle se på det, sier Ekeland - og rangerer seg selv like godt som «minst egnet» til å være med i et slikt konsept.

– Jeg hater autoriteter, er elendig på disiplin og orden, en stor vims og ikke godt trent. Og jeg liker ikke følelsen av å pushe meg selv. De få gangene jeg har vært på trening så blir jeg faktisk irritert av å bli pusha, med de «tre ekstra» man skal ta - jeg blir forbanna.

– Traff på rett tidspunkt

Så hvorfor valgte Izabell å være med på «Kompani Lauritzen» - et realityprogram hvor deltakerne blir utsatt for streng militær disiplin, beinharde øvelser og konkurranser?

– Det er det beste spørsmålet som jeg i etterkant har tenkt på selv, og egentlig ikke har et bra svar på!

De få gangene jeg har vært på trening så blir jeg faktisk irritert av å bli pusha, med de «tre ekstra» man skal ta - jeg blir forbanna.

I juni i fjor fikk hun den første forespørselen om å være med. Og noe så sjeldent som fantastisk sommervær i Stavanger gjorde det kanskje lett å si ja (selv om hun egentlig har sagt at hun aldri skal være med på noe reality):

– Jeg sto ute på terrassen hjemme hos mamma. Jeg tenkte «jaja, jeg har to måneder på meg til å trene meg op, været og alt var bra, så seff er jeg med».

I tillegg var nok timingen god på den tida, ifølge Izabell:

– Jeg tror det traff på helt rett tidspunkt. Jeg var så sliten og så lei alt som hadde med musikk å gjøre. Så da den telefonen kom, føltes det bare rett å gjøre noe annerledes.

Samhold og disiplin

Noe av det Ekeland satte ekstra stor pris på under «Kompani Lauritzen»-innspillingen var samholdet i gruppa.

– Altså, vi ble en helt nydelig gjeng, som bare fra første dagen tok skikkelig godt vare på hverandre, sier hun til Byas.

Enda bedre enn det som kommer fram gjennom tv-ruta, understreker hun.

– Det er mye som ikke kommer med, som for eksempel at Vinni, som var en hel runde foran meg i den 3000 meteren, faktisk jogget siste delen med meg da jeg kom inn i mål.

En annen ting som ikke kommer helt fram, er hvor mye slit og strev det faktisk var. For i motsetning til «Mesternes Mester» var det lite kos mellom slagene.

– Selv om kameraene ikke var der, så sto vi på alle fire og skrubbet fordi vi var livredde for at det ikke skulle være rent nok for befalet.

Det var streng disiplin: Ro klokka 23 og opp klokka sju -med revelje som vekkerklokke.

– Men da hadde jo vi allerede stått opp klokka seks for å vaske!

Brøt sammen

Izabell forteller at tiden inne på Setnesmoen militærleir i Åndalsnes ga henne en skikkelig reality check.

– Psyken min er ikke den beste, og fysisk så var jeg jo den dårligste av alle der inne.

Izabell trekker spesielt fram én episode hun har gruet seg til at skal komme; den da hun brøt sammen etter å ha følt seg som en byrde for resten av laget.

– Det er den jeg kanskje har gruet meg mest til. Da er det grining. Så er det noe med det å sitte å vite at 800.000 andre ser det også. Det er litt jævlig.

Men samtidig var det fint å oppleve støtte og samhold fra hele «kompaniet»:

– På et tidspunkt ligger jeg i armene til Håvard Lilleheie og griner mine modigste tårer og er helt kjørt, og han trøster. Og så kommer Henrik Thodesen og trøster, og så kommer Lise Karlsnes og trøster, jeg følte veldig få var egoistiske, alle tenkte på alle, og det var nok det fineste.

– Kunne du tenkt deg å være med på noe lignende igjen?

– Nei, aldri. Men man skal aldri si aldri. I så fall må det være noe sinnssykt kult, slik som dette, som plutselig dukker opp. Noe nyskapende, som gjør at jeg som menneske får noe ut av det.