Det å være ung kan på enkelte måter sammenlignes med å være innbytter i en fotballkamp. Man sitter der og venter på å få ta del i selve livet, det som gjerne innebærer slikt som kåk og katt, dollars og våkenatt.

Valget er opp til den enkelte: Prater røver med sidemannen og lar kampen gå sin gang? Eller gjør man som Ole Gunnar Solskjær: Tar til seg alle inntrykkene og gjør maksimalt ut av innhoppet?

• Følg Byas på Instagram!

Vårt gjøren og laden byr på utfordringer på alle stadier, men noen harde sannheter er greie å ha i bakhodet. Så, fra en som ikke lenger er ung, vel bekomme:

1. Alt var – etter sigende – bedre før

Hver eneste generasjon vil gjerne trekke frem sin egen tid som den beste eller mest egnede.

«Me va ude dagen lang, me! Mor måtte hiva skjevå opp i treet te meg! Ikkje hadde me sånnein Ekksebokks, eller ka det der spelet hette!»

Vel. En grunnleggende menneskelig kvalitet er at vi gjerne frykter det vi ikke helt forstår.

Våre barn vil garantert ha interesser og verdier som vi gryende dinosaurer gladelig tråkker et generasjonsmessig høyt kneløft over også.

2. Kompetansekravene blir stadig høyere

Gode, gamle begreper som å «jobbe seg oppover» er på godt og vondt på vei til å bli avleggs.

Styresmaktene digger lukten av vitnemålspapirer, og vi som lever i dagens samfunn må sette oss i kolokkviegruppene i en brenning, ellers risikerer vi å havne nederst i søknadsbunkene, samme hvor bra vi skårer på andre områder.

3. Sosiale medier

Joda, sosiale medier har bidratt med mye som går under kategorien nice, men det å være z-generasjonen som nærmest livestrømmet vår egen unnfangelse og fødsel er også en utfordring.

Mye av det vi gjør blir studert med kvantitativ metode, og sporene etter våre gode og mindre gode prestasjoner blir liggende i den lite tilgivende digitale eteren helt til maskinene tar over fullstendig.

4. Du lever under en pandemi (duh!)

Wake up and smell the vaccine. Global pandemi er gigakjipt for alle, og enda verre for noen.

Akkurat i norsk målestokk skal man strengt tatt ikke klage, men det er nå likevel sånn at norsk ungdom med alle sine hormoner og sitt pågangsmot har sittet på sine respektive værelser istedenfor å være ute i verden for å lolle, kline og vræle gladsanger under kveldssolen – slik hver eneste generasjon har gjort siden den industrielle revolusjon’ish.

5. Kroppspress i alle retninger

Heller ikke dette er i utgangspunktet et originalt poeng. Mennesket har vært kroppsbevisste siden Adam og Eva glefset epler og stundom ble blyge.

Men: Nå er presset overalt, og i alle kanaler. Kroppspositivister spanderer flesketwist som bare ble gjort bedre av Chunk i The Goonies mens catwalk-modellene vaier i vinden og såkalte influensere reiser utenlands for å reparere ting som overhodet ikke er i stykker.

Det er lett å gå seg vill i alle lagene av hud, men det viktigste er å være tro mot seg selv.

6. Janteloven

Her blir det interessant. Janteloven kan gjerne ses på som en festbrems som forteller oss at vi ikke kan bli akkurat hva vi vil ved å være akkurat hvem vi vil, men er dette – egentlig – noe annet enn en drylhard sannhet om livet?

Samtidig er denne sosiale motvinden uhyre usunn for de ytterst få som faktisk kan bli i stand til å bryte lydmuren innenfor sitt respektive felt en vakker dag.

7. Det er minst like viktig å vise som å gjøre

«Obligatorisk (sett inn aktivitet her)-selfie!»

Det å dokumentere har vært essensielt for mennesket siden juratiden, det også.

På nitti-tallet løp mødrene våre etter oss med solkrem i den ene neven og analogt kamera i den andre og sa «Fredrik! Still deg opp ved tante Jenny og onkel Karstein, mor ska ta billede!,» men fordelen var at ventetiden fra blitzregn til fremkalte bilder kunne være halvlang.

Nå havner vi veeeldig fort med fjeset i mobilen for å spandere best tenkelige filter og sendeflate, istedenfor å verdsette øyeblikkene slik de er.

8. Vi blir en utålmodig og bortskjemt generasjon

«Hæ, ka meine du? Eg ska bare strømma ein sesong av Game of thrones og lytta gjennom tri-fira plader på Spotify, og så ska eg kjefta i kommentarfeltet!»

There you go.

Tålmodet som tilhørte å måtte vente en uke mellom hver episode av en serie eller spenningen og go-gettingen i å spare nok lørdagsgodt-spenn til å kjøpe den nye cd-en til Sibbe fra Sandnes er så forknytt til fordums tid at man kunne like gjerne sendt beskjeden på lineær svart/hvitt-fjernsyn.

Men, slik er det nå: Noe blir vanskeligere med tid og stunder, mens andre ting blir veldig mye lettere. Kanskje til og med så lett at vi får et i overkant forgjengelig forhold til ting?

Flere harde sannheter fra Byas: