Det var en gang en by som het Stavanger. I sentrum av denne lille storbyen lå et utvalg platebutikker. Fåssen, Akers Mic, Hysj, Hysj, Fona, Free Record Shop og Platon, for å nevne noen. Så en dag sent på høsten i det herrens år 2000 kom Platekompaniet-kjeden ridende. Det var som å slippe en rev inn i hønsehuset. De andre butikkene måtte i tur og orden se seg slått. Platekompaniet hadde større omfang, solgte produktene billigere enn konkurrentene, hadde søndagsåpent, og du kunne appogtil få kjøpt sigaretter og dagens avis over disk.

Midt på Arneageren. Vegg til vegg med cd’er. Lange rader med album for 89,- pr. stk. 79,- om du flesket til med fem. Bigbang og Millencolins backkatalog kunne finansieres med 200-lappen fra bestemor. Spesial-import. Lyttestasjoner. Ti-pakninger med Marlboro lights. En hellig gral for kjøpelystne.

• Følg Byas på Facebook!

Napster og andre tjenester for nedlastning hadde allerede meldt sin ankomst, men det var fremdeles mange som kjøpte musikk i fysisk format. Nostalgisk, kan man gjerne si.

Men denne gruppen ble mindre. Å laste ned et album gikk snøggt, og kostet ikke et øre. Å briefe med cd-samling = sexappeal med synkende kurve. (Nu vel, bare blant almakken. Musikknerder kan være herlig elitistiske i de rette anledninger).

• Fått med deg hva som kommer i de gamle Nespresso-lokalene på Arneageren?

Platekompaniet ga etter for presset. Inn med dvd’er, og etter hvert bluray. Stay relevant, som man sier i musikkens kretser.

Så ble det spill. Platekompaniet lystret. Merchandise. En visuell look som minnet mer om Urban outfitters enn gulvteppe og lukten av halvrøykte sigaretter, som var mer av stilen i nisjebutikkene som for lengst hadde stengt dørene.

Men i månedsskiftet august/september er det altså slutt.

Vi har vel sett det komme. Spotify og Netflix har blitt primærkilder for underholdning i hjemmet. Åpningstidene har strammet lenkene. Færre kunder å se. Halvstore satsinger har hatt moderat suksess.

FIFA 2019-release. Butikken åpnet to timer tidligere enn vanlig. Tradisjonelt burde dette bety storinnrykk av ungdom i gruppen fjortis pluss, men ifølge butikksjefen: «Nei... me stod nå her og vitsa...».

Vinyl har gjenvunnet popularitet. Her fantes et visst potensiale for at vinden kunne snu. Men nay. En lett bris i motadgående retning.

Og når sjøen blir for stri, risikerer man å få et par mann over bord til slutt.

Det sier sitt om en kulturell utvikling når et slagskip som Platekompaniet blir spilt falitt. Å kjøpe musikk, film og spill i fysisk format har blitt for de spesielt interesserte. Og med fare for å ikke ha en original nok tanke, la meg gi ordet til Nick Hornby, forfatteren av High Fidelity:

«Is it wrong, wanting to be at home with your record collection? It's not like collecting records is like collecting stamps, or beermats, or antique thimbles. There's a whole world in here, a nicer, dirtier, more violent, more peaceful, more colorful, sleazier, more dangerous, more loving world than the world I live in; there is history, and geography, and poetry, and countless other things I should have studied at school, including music.»

Platekompaniet Stavanger var den store maskinen som drev andre forretninger fra gård og grunn, men tok også over ansvaret for å formidle lokale artister fra hyllene. Og det faktum å snart ikke ha en ukeåpen butikk hvor man kan få kjøpt singelen til Löwenstrasse, plata til Dangerface og Melody Marshals eller gå på minikonsert og signering med Skambankt, er utelukkende trist.

Kjære Kjetil og resten av crewet: På vegne av alle musikknerder i distriktet: Takk for minnene og smalltalken. Takk for god service. Takk for tilbudene.

Flere kommentarer fra BYAS: