Klikkende pistoler, steindaue roser og blafrende sedler

KOMMENTAR: Guns N’ Roses kommer ridende på hver sin rullator for å klimpre old boys-versjoner av riff som var innmari hippe mens Berlinmuren fremdeles sto fjellstøtt. Frem med ølfat, läderhosen og middels dømmekraft, baby!

«Det er null komma null i veien med å pogo-danse til noen hits fra MTV’s gullalder. Utfordringen melder seg når vi er så opptatt med å feire gårsdagen at vi glemmer å forberede morgendagen», skriver Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Aloha, frender. På en dag som denne kunne det vært fristende å bedyre slikt gammelmodig som «Nå står’kje verå te påske!» (men det gjorde den jo akkurat).

Guns N’ Roses kommer til Stavanger neste sommer, og ansiktet mitt har ikke lignet mer på en «hurra meg rundt»-emoji siden det kom meg for øret at Mods skulle fylle stadion med Tore Tang og andre lyriske vederstyggeligheter tilbake i 2012.

Med det sagt, en stadion eller en travbane betyr enormt mange billetter, og for både band og arrangører oppsummerer det strengt tatt disse konsertenes ufravikelige fundament:

Penger. Coins. Gashe. Kronasjer. Bestemors 200-lapper i kilovis. Lokkemiddelet, den franske åpningen som leder oss i retning allsang til November rain, er gryn.

«Eeeey ooooh» i monitorene gir «klirr, klirr» i skinnbuksene.

Les også

Kommentar: Til alle dere midlertidige vaksinemotstandere i påsken: Pandemien har ikke røde dager

Stavangerfolket er litt søte på det viset. Vi vil ha soniske opplevelser som helst kan surre og gå i bakgrunnen mens vi hyler utepils og tegner prikk-til-prikk med fettete pekefingre mellom våre vårlige myggstikk. Og hvis vi absolutt må høre et fullt band, så strekker vi ikke lenger i fylkesgrensene enn at vi gynger litt mens rockepresten fra Sauda gir oss alt vi vil ha. Skal vi først på konsert av stadion-format, skal det helst være band fra reformasjonen-ish, som Kiss, Guns N’ Roses eller «Eg kan tella te fem... Ein, to, tri, fir, fem...»

Altså: Band som ikke lenger kan si «Me va unge og trengte pengane...»

Det er mulig at jeg blir oppfattet som en Guns N’ Roses-fornekter, og selv om jeg har tilbragt minutter av livet med å forbanne meg over at jeg aldri greide å spille Sweet Child O’ Mine på gitar, så finner jeg helt sikkert en ja-mentalitet inni skapet hvor jeg har lagt Use your illusion 1 og 2-cd-ene som jeg i hine hårde kjøpte av an Kjetil på Platekompaniet for 49.50 kr pr.stk.

Det er snarere tankekorset om at vi ofte velger kjent kultur - som stagediver tre meter over middagshøyden fremfor å gi det hakket nyere og kanskje til og med mer lokale en sjanse - som iblant skaper et blankt filter over mine havgrønne bedårere.

Det er null komma null i veien med å pogo-danse til noen hits fra MTV’s gullalder, hvor enn kokett det måtte bli i 2022-drakt. Utfordringen melder seg når vi er så opptatt med å feire gårsdagen at vi glemmer å forberede morgendagen.

Les også

Kommentar: Kanskje piker-16 skal få snike foran Grandtante Margit?

Overmakten kalt «tilbud og etterspørsel» er vrien å bekjempe for de som spiller i lavere divisjoner.

Men mååå det være enten steingammelt eller på en diger plen blant tusenvis for at vi litt bortskjemte på denne siden av bjerget skal bevege stjerten ut av sofaen?

Allerede nå, vedder jeg de to nevnte cd-ene mine på at konserten blir utsolgt leeenge i forveien. Når hver eneste skinnjakke fra Madlasandnes til Kvinesdal på møllkule-stadiet møter opp for å overvære at Slash setter Marshall-kabinettet på elleve litt sør for stallen, så blir det sikkert minst tolv prosent så episk som da Black Sabbath korsfestet Sandnes kommune i Giskehallen i 1971.

Fra midten av åtti til tidlig nitti var Guns N’ Roses så å si plutonium-belagte overherrer i sin disiplin, og det skal ingen, spesielt ikke jeg, ta ifra dem.

Men blir travbanen virkelig besjelingen av Paradise City tretti år pluss senere når Axl står i hockey og vrenger strupen på jakt etter den høye C?

Mjæææææææææææ... (Det var min skriftlige Axl Rose-parodi. Vel bekomme.)

Publisert: