Kjørte fra Hundvåg til Mongolia: – I Iran måtte vi i politiavhør, de trodde vi var spioner

Tilbakeblikk: På den lange turen møtte Anders (29) fra Sandnes og kompisene på flere hindre.

Henrik Vagle Dalsgaard, Anders Christoffersen og Vegard Pettersen i laget «The Misplaced Vikings» i Skodaen de kjørte med til Mongolia. Oksehodet fant de på veien.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

I «tilbakeblikk» får du et gjensyn med noen av byasene vi har vært så heldige å få møte i 2017. Vi gleder oss til å fortelle dere flere historier i året som kommer!

– Eksosanlegget røyk hele tiden. Bilen tok nedi på de dårlige og ikke-eksisterende veiene, sier Anders Christoffersen (29).

Byas skrev i vår om han og vennene fra Stavanger som i sommer skulle delta i Mongol Rally, et veldedighetsløp fra London til Ulan Bator i Mongolia.

Spørsmålet var om laget «The Misplaced Vikings» ville greie å kjøre de over 20.000 kilometerne i en 15 år gammel Skoda Fabia, og om de ville rekke flyturen hjem 40 dager etter de startet fra Hundvåg.

Følg Byas.no på Facebook!

Billig Big Mac og gjørmebad

Fra startstreken i London, dundret de ganske raskt gjennom Europa, og første ordentlige stopp var i Ukraina.

– Der kjøpte vi verdens billigste Big Mac. Den kostet fire kroner og er lavest på Big Mac-indeksen, sier Anders.

Lurer du på hvilket land som har den dyreste Big Macen? Her er svaret:

Turens kartansvarlige var Henrik Vagle Dalsgaard (29), han hadde researchet mange severdigheter på forhånd. Som et brennende krater i Turkmenistan, gjørmebad i Romania og luftballongslipp i en nasjonalpark i Tyrkia. I Tyrkia fikk kompisene sitt første ordentlige møte med lokalbefolkningen.

– Folk så bilen vår, dekket med reklame og pynt, og de inviterte oss inn på mat og drikke. Det var da vi følte turen begynte for alvor, sier Anders.

Kompisene tok seg tid til gjørmebad i Romania.

Te med politi og grensevakter

De tre hadde med seg en del fancy kamerautstyr og VHF-radio for å dele opplevelsen med dem hjemme på sosiale medier. Dermed ble de i Iran antatt for å være spioner.

– Vi måtte i politiavhør et par timer. Da de skjønte at vi ikke var spioner, var de veldig ydmyke, så da drakk vi te og spiste snop sammen i en halvtime.

På motorveien rullet folk ned vinduet og ga oss mat.

Gjestfriheten i Iran var nemlig stor, det fikk de merke allerede på grensen. Da Vegard Pettersen (28) kjørte bilen inn i landet, ble han invitert inn på te med grensevaktene.

– Og på motorveien rullet folk ned vinduet, ga oss mat og snop og ønsket oss velkommen. Alle ville snakke med oss og ta bilde med oss, sier Anders.

De ga også tilbake der de kunne, som da de i Armenia ble vekket i teltet av en gjeter. De fikk smake på hans mat, han fikk prøve Toro-pannekaker. Samtalen gikk ved hjelp av gestikulering, ettersom gjeteren bare snakket russisk.

I Tyrkia fikk de se slipp av flere titalls luftballonger.

– Ganske katastrofe

Så fikk de tre vennene biltrøbbel i Turkmenistan, det verste landet det kunne skje i. De hadde bare to dager igjen av det fem dager lange visumet, og da røyk kløtsjen.

– Det var ganske katastrofe. Man får ikke turistvisum til Turkmenistan, så vi måtte ut. Bryter du turkmensk lov, har politiet en tendens til å fengsle folk ganske fort. Så enten måtte vi greie å fikse bilen på 24 timer, ellers måtte vi ha dyttet den over grensen, sier Anders.

Men til å være et lukket diktatur, var folk likevel overraskende gjestfrie.

– Da bilen stoppet, var det noen som tauet oss i to timer til et verksted. Da de ikke kunne hjelpe oss, tauet de samme folkene oss videre i tre timer til!

 På turen så kameratene alt fra ørken til fjell.

For å fikse bilen, trengte de amerikanske dollar, noe som er vanskelig i et land hvor det ikke var valutabyråer.

– Vi måtte finne et undergrunnsmarked, og en mann som lot som han var frukthandler, men egentlig vekslet penger, sier Anders.

Må knokses

Å kjøre over sandslettene i Turkmenistan tok enda mer på for bilen. I Armenia røyk dessuten bensinfilteret på grunn av dårlig bensin, og reservefilteret de hadde med seg ble ødelagt i Kasakhstan. Da var de strandet i hovedstaden i fire døgn, usikre på om verkstedet kunne skaffe delene de trengte for å kunne reise videre. Da de endelig nådde grensepasseringen mellom Russland og Mongolia, stengte vaktene grensen for å gå hjem for å spise og sove.

– Så der ventet vi i 20 timer, sier Anders.

Vi ville gjerne beholde bilen, vi ble jo litt glad i den.

Men de hadde i alle fall nådd landet der målet lå. På vei til hovedstaden i Mongolia knakk begge fjørene framme på bilen, samt demperne bak. Men de rakk likevel fram én dag før flyet gikk hjem, akkurat som planlagt. Vegard kjørte bilen tilbake til Russland, der den på grunn av importregler måtte sendes tilbake til Europa. Det ble det siste eventyret for Skodaen.

– Den blir knokset i Litauen. Det kjente vi litt på, vi ble jo litt glad i bilen! Vi hadde pimpet den, fått mange signaturer, hadde kart og et oksehode på panseret. Vi hadde veldig lyst å beholde den, men når alt begynte å ryke, var det ikke mye å ta vare på. Den så ut som et juletre – det var flere varsellys som lyste enn som ikke gjorde det, sier Anders.

Anbefaler turen

At de tre ikke kranglet noe særlig på turen, tror han skyldes at de på forhånd hadde blitt enige om cirkarute og fordelt ansvarsområder. Henrik hadde ansvar for kart og visum, Vegard for bilen og Anders for helse.

– Så er vi nok ganske diplomatiske, alle tre, sier Anders.

 I Turkmenistan stoppet laget bilen ved Darvaza, et brennende hull i bakken. - Det er et utrolig stilig sight! Sovjetunionen boret etter gass, så ble det et litt stort hull. De satte fyr på det, så har det brunnet siden, sier Anders.

Kompisene betalte rundt 30.000 hver for turen, og utfordringene til tross, synes de at turen har vært veldig verdt det.

– Det har vært et av de større eventyrene i livet, en veldig stilig tur. Kontrastene i landene er så store, du får alt fra fjell til ørken, sier Anders.

Han anbefaler andre å bli med på løpet, påmeldingen er allerede åpen.

– Man opplever mange andre kulturer og lærer mye. Men det er mye planlegging i forkant, når det gjelder visumsøknader og å sette seg inn i importregler og lover i landene. Og så må man preppe bilen godt nok, sier han.

Han sier det er rart å være hjemme og jobbe igjen.

– Det er stor forskjell fra å helst skulle nå ett nytt land hver dag, og at dagen hadde ett mål: Å komme nærmere Ulan Bator.

Publisert: