Ni grunner til å IKKE dra på We Love the 90s

Hurra, så er harry-festen tilbake. En kveld med mimring og så mange guilty pleasures at å hente frem igjen knappebuksen fra Adidas rett og slett hadde blitt overkill. Her er ni gode grunner til å la være å gå.

 90-TALLET: WLT90 gir deg IKKE det beste 90-tallet har å by på, mener Byas-journalist Fredrik Brimsø! Her er Lou Bega på scenen i 2015.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Stavanger er vel ikke veldig bortskjemt når det gjelder de grensesprengende konsertene som avholdes at musikere som reiser langveisfra. Hvert år får vi riktignok besøk av en stor gjeng, men er de vår tids Beatles? Eh, nei. Les og lær:

Følg Byas.no på Facebook!

1. Du har grunnleggende hørsel

Nostalgien har en tendens til å legge et teppe over de melodiske reseptorene i øregangen vår, men tro meg; denne musikken er ikke vakker. Barbie girl hadde sin sjarm da du gikk med tannregulering, men nå som tennene dine står skolerett i mulen, er det ingen grunn til å torturere seg selv med autotunens polérte høyborg.

2. Du har estetisk sans

Nitti-tallet var ikke akkurat klesveiens Autobahn. Knappebukser fra Adidas var omtrent like vakkert som en død elg i solnedgang, og kombinert med potteklipp var dette et knakendes godt eksempel på at minus og minus IKKE gir pluss. Å gjenoppleve tiåret hvor vi virkelig ikke kunne kle oss, er omtrent som å gi seg selv en bad hair day og insistere på å ta nytt passbilde. Skammen henger igjen.

BACKSTREET BOYS: Stilikoner på 90-tallet. Ja, du leste riktig.

3. Du er ikke elleve lenger

Det er ting man vokser opp med, og heldigvis ting man vokser fra. Synth-drevet musikk med sukkersøt lyrikk (nuvel, å kalle dette lyrikk er vel å trekke det langt) er ikke den sjarmbomben den var da Norge slo Brasil i fotball-vm og du "kvasiret" rundt på internett etter bilder av halvnakne damer.

4. 90-tallet hadde bedre kunst og kultur enn dette

Med et bittert trykk på tastaturet, medgir jeg gladelig at jeg er en vaskeekte nostalgiker, født helt på oppløpssiden av den kalde krigen. Til tross for overbitt, conehead-frisyre og den nifse frøkna til a-klassen på Madlamark, var det mye i 90-tallsoppveksten som var kjekt. Så la oss heller feire... tja... Super nintendo... POGS... The Offsprings "Pretty fly for a white guy"... Neida... Dr. Bombay, E-type og fandens oldemor. We salute you.

NOSTALGI: Super Nintendo! Remember?

5. De andre tiårene var bedre

Samme hvor bra musikken er, vil alltid noen skjelle den ut. Det var mange i foreldregenerasjonen som rynket på øyebryn da Elvis slo gjennom, for ikke å snakke om da hele storbritania sang "God savne the queen" passelig tonedøvt etter Sex Pistols' herlig anarkistiske "Never mind the bollocks". Man kan ikke kjefte på musikken fra 90-tallet for å være verken rebelsk eller en trussel mot det glade samfunnet – man må bare innse at den jevnt over lød som katter som kastreres sakte mens nyheter på samisk leses himmelhøyt av en brisen sørlending. 70-tallet hadde Queen, 80-tallet hadde Michael Jackson – 90-tallet hadde East-17. God bedring...

6. Det har gått 20 år...

... For både deg og artistene. Joda, det var småtøft da den den hjemmeblekede vokalisten i Scooter gaulte "Good morning" på nitti-tallet, men blir det like tøft når håret hans er blitt naturlig askegrått, og han subber over scenen med rullator og lomma full av tysk kamferdrops? Neppe.

7. Kvalitet over kvantitet

We love the 90s fungerer som en festival med en røys med artister, og det er nå vel og bra. Hadde den jevne kvaliteten vært god, hadde det vært enda bedre. Å kalle denne konserten som en verdig feiring av nitti-tallet er omtrent like passende som å invitere kompisgjengen på filmfest med åttitalls-tema, og mens forventningene om Indiana Jones, Terminator og Ghostbusters henger i lufta, slenge på "Olsenbandens aller siste kupp". 

8. Logisk brist

Om du fremdeles leser denne artikkelen, betyr det enten at du formulerer et hat-brev i hodet, eller at du til en viss grad er enig i at WLT90s ikke akkurat er like genialt som en andregradsligning. Det må gjerne være subjektivt, men spør du meg så hører ikke fenomenene "Jabba dabba dance" og "nå kose me oss, guttar!" sammen. Det blir nesten som å finne "Paradise hotel-deltaker" og "studiekompetanse" i samme setning.

9. Lineup'en er nesten ondsinnet

Jeg kan vel ta en form for selvkritikk over alt jeg har kommet med av eder og galle rettet mot nitti-tallets kultur og estetikk. Faktum er jo rett og slett at tiåret hadde innslag av bra musikk også. Vi nevner beskjedent britpop-kamphanene Blur og Oasis, Green Day's "Dookie", Roxette, Nirvana's "Nevermind" og Dr. Dre's "The chronic". Men hva hjelper egentlig det når ingen av disse er å finne i Sørmarka Arena? Det hjelper bare på de bitre tårene i øyekroken.

NIRVANA: Kurt Cobain og de kommer ikke til Sørmarka Arena!

Ja, det kan være en ekkel jobb å måtte være dønn ærlig iblant, men noen må gjøre det. Det er jammen godt at det snart er helg, slik at jeg kan dra langt, langt vekk fra Sørmarka arena.

Publisert: