Nyttårsaften – årets mest oppskrytte dag?

KOMMENTAR: For de mest festglade kan dette virke som en festbrems, men samtidig er det en solid støtteerklæring til de som er like holdne.

«Nyttår er som de fleste større anledninger en mulighet til å kjenne litt på hvor mye man har rundt seg. For andre; hvor ensomme man egentlig er,» skriver Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Jamfør vestlig kalender glir vi silkemykt inn i 2020 idet klokken slår tolv den 31. desember. Foran oss har vi et splitter nytt år. Et nytt tiår, til og med. Blanke ark og fargestifter. Nyttårsforsetter. En ny start.

Eller for oss kynikere: En ny dag i livet som vi ikke har levd før.

Allerede under Gladmat begynner enkelte «Ka ska du på nyttår?». La gå, det var en overdrivelse. Men det kan føles slik iblant. Kyniker eller ei, det er jo til alt overmål en merkedag. Og slikt bør/kan/skal feires, alt etter som.

For sånne som meg kan en nyttårsfeiring føles som en påtvunget teambuilding på jobben, bare pluss komf-dress og vinterføre, og minus skattetrekk. Og er det alltid slik at de mest opphausede eventene ender opp som de store vinnerne? Er de mest legendariske byturene de som var planlagt i ukevis, eller er det når du bare kjører en spontan tur til Fargegata at du våkner halvveis til Danmark med ungdommelig bravur?

Nyttårsforsetter er fint. Ikke fordi det er listeføring av laster eller kilo man vil av med i seg selv, men fordi man er i stand til å konfrontere seg selv med noe. Meneh... why wait? «E oppe i halvaen snusboks te dagen nå, men ska snart slutta. Nyttårsforsett!» – «Dude, me e i april!».

Det er noe forfriskende med å ta fatt på et nytt år, absolutt. Men å vente på at forandringen skal materialisere seg i form av tid er en mer passiv fremgangsmåte enn å ta tak i seg selv hver eneste dag. For muligheten(e) er der, om man bare vil.

Nyttårsfeiring har noen tradisjoner. Den (visstnok) obligatoriske selfien under stjernehimmelen pleier å slå greit ut på like-fronten. Kalkun-fisting metter mager og utgjør en av få anledninger hvor rosenkål fremstår som noenlunde adekvat tilbehør. Og så må man pynte seg, da. Og etter at madamen har byttet antrekk ni ganger og brukt tre episoder av «House» på å ta på finstasen er det herrens tur til å tråkke på seg dressen som har ligget i en ball på badegulvet siden 2. juledag hos Tante Anne.

Raketter er stilige å se på i samtlige av de ni sekundene de stråler i all sin prakt som himmelens påfugler. Stjerneskudd (for voksne) er omtrent like hipt som å lokke med seg en dame hjem og si noe sånt som «Ja, eg hadde ikkje tenkt at me sko klina, men eg kan fletta håret ditt om du vil!».

Nyttår er som de fleste større anledninger en mulighet til å kjenne litt på hvor mye man har rundt seg. For andre; hvor ensomme man egentlig er.

Jeg er strengt tatt ganske imponert over de som orker og gidder å stelle i stand til nyttårsfeiring etter 30 dager med jul. Det høres nesten ut som å ta en langhelg på danskebåten etter ni dager på Vodka Red bull-fylla på Kos. Men hver sin lyst.

Oppskrytt eller ei, årets siste dag er i kjømda. Om du gleder deg til fest og halloy, så er det deg og dine vel unt. Om du spiller på det laget som vil gjemme deg under sofaen sammen med hunden og egentlig bare vil trekke for gardinene og glo Netflix til vi befinner oss noen timer inn i 2020, så kan jeg glede deg med at det er snart et helt år til neste gang.

Merry Christmas, you filthy animal... and a happy new year!

FLERE KOMMENTARER FRA FREDRIK:

Publisert: