Stian (32) bruker ferien på å hjelpe flyktninger: – Det er så mange barn som ikke klarer slutte å gråte
– Før var det ulevelig her, nå er det enda verre, sier Stian Røst om situasjonen i flyktningleiren Lesbos i Hellas.
Denne artikkelen er over fire år gammel– Jeg har ikke dårlig samvittighet for å være født i Norge, men jeg er veldig bevisst på hva jeg har, og hva det betyr, sier Stian Røst.
32-åringen flyttet til Finnøy fra Stjørdal da han var ni år. Da han nærmet seg slutten av tenårene, bestemte han seg for å pakke sammen tingene og flytte til Stavanger. Kvinnen i sitt liv møtte han da han studerte til lektor ved Universitet i Stavanger. Like etter ble han far for første gang, nå er han pappa til tre jenter.
- Fikk du med deg denne saken i Aftenbladet? Nesten ingen flyktninger søker asyl i Norge lenger. Ikke fordi de ikke kommer til Europa, men fordi de stues sammen i Hellas
Til tross for å være en opptatt småbarnsfar med hus under oppussing, reiste han denne vinterferien ned for tredje gang til flyktningleir i Hellas.
– Jeg føler meg først og fremst maktesløs, samtidig er det enormt med kjærlighet her nede. Det er så mange ekstremt desperate mennesker med en enorm kjærlighet for hverandre.
Den første turen
Men la oss ta det helt fra begynnelsen.
– I 2017 hørte jeg en radioreportasje om stasjonen på Lesbos og bestemte meg for å kjøpe en flybillett dit alene.
Da han ankom Hellas møtte han de andre frivillige, og tok del i arbeidet som ble gjort i «stage 2»- leiren, en transittleir hvor nyankomne sover før de ble sendt videre til leiren i byen Moria.
Hovedansvaret var å holde utkikk og ta imot båter om natta. Han forteller at det var en uke med lite søvn.
På denne turen traff han den tidligere flyktningen og ildsjelen Omar, som Røst fikk en nær relasjon til.
– Når myndighetene ville gjøre ting vanskelig, var det Omar som kjempet hardest for å få prosessene til å foregå med så mye verdighet som mulig, forteller Røst.
Tilliten som oppsto mellom dem gjorde at Røst stolte nok på ham til å donere alle pengene han hadde samlet inn via en facebook-aksjon til Omars arbeid.
– Jeg ble kjent med ham, og jeg forsto at dette var en mann som kjempet med alt han hadde for at flyktningene skulle få det så bra som overhodet mulig.
Den andre turen
Da Røst fløy tilbake til Norge, hadde han med seg mange sterke inntrykk i bagasjen. Det første han gjorde var å gi beskjed til kompisgjengen at nå var det slutt på gutteturer i vinterferien for ham.
– Etter den første turen hadde uvirkelige tall og forferdelige bilder, blitt til erfaringer og ekte historier. Jeg måtte tilbake.
Røst bestemte seg for å reise ned på nytt. Turen i 2018 ble veldig annerledes fra fjorårets. Denne gangen var han mye tettere på flyktningene.
– Jeg tenker mye på barna, det er så mange barn som ikke klarer slutte å gråte.
Det var en tur som satte dype spor i Stian og det er vanskelig for ham å sette ord på situasjonene han var i, men han husker spesielt godt én historie:
Det var en stolt, utdannet mann fra Syria. Mannen fortalte hvordan byen Homs var ødelagt av krig og at familien brukte dagene på å samle gress for næring. Til slutt fikk han en mulighet til å flykte, og valgte å dra fra familien som han mente var tryggere der de var.
– Han fortalte at han var nødt til å dra til et annet land slik at han kunne søke om familiegjenforening. Ellers ville kona og barna dø i Syria. Jeg har mistet kontakten med ham, så jeg vet ikke hvordan det går.
Røst forteller at det er lite hjelp å få fra dem som sitter med makt. Ut ifra hans synspunkt er de greske myndighetenes forhold til hjelpearbeidet forverret.
Han forteller at de pleide å samarbeide godt, men at to av Omars frivillige ble arrestert i 2018, mye av utstyret deres ble beslaglagt og flere frivillige sitter i arrest tiltalt for menneskesmugling.
– Økonomien i Hellas kollapser, så det er mye frustrasjon. De klarer ikke dette alene, og ingen andre land gjør en ekte innsats for å hjelpe.
Årets vinterferie på Lesbos
For øyeblikket befinner Stian Røst seg tilbake på Lesbos for å jobbe for organisasjonen Refugee4Refugees. Denne gangen med en kompis for å ha en å dele opplevelsene med, ikke bare fortelle til.
Før de satte seg på flyet delte Røst disse tankene:
– Jeg gruer meg til å se hvordan det har utviklet seg, for i 2018 var det fullstendig krise. Da var det 7000 mennesker i en leir bygd for ca. 4000, nå er det 20 000! Jeg gruer meg til å snakke med vennene mine der nede om hvordan de siste årene har vært, og hva de har i vente.
Likevel lot ikke 32-åringen den vonde klumpen i magen holde ham tilbake.
Over en hakkete videosamtale mellom Norge og Lesbos forteller Stian at han er på vei for å hente tepper til flyktningene. Det er ikke trygt i leiren, verken for flyktninger eller frivillige.
– De lokale er sinte etter å ha mistet landområder til flyktningleirer. Så vi må late som om vi er turister når vi går utenfor leiren for å ikke bli angrepet.
Røst går oppover en bakke mot flyktningleiren. Overalt er det spredt søppel etter flyktningene. Den største forskjellen fra de tidligere reisene er at politiet ikke samarbeider.
– Det er bare politiet som får ta imot flyktningene, måten de gjør det på er virkelig helt umenneskelig. De har ikke en intensjon om å gjøre det godt for dem, strategien deres er å behandle dem dårlig, slik at færre flykter hit.
En av de største bekymringene hans er at situasjonen ikke går riktig vei. Han forteller at de eneste som prøver å hjelpe flyktningene med genuine motiver er de frivillige, det er de som gjør det mulig for dem å leve der.
Når han henter flyktningene, behandler ham dem på samme måte som når han plukker opp kompisene sine i Stavanger; kvikke kommentarer og gode klemmer. Det er god stemning og for det meste en veldig inspirerende atmosfære.
Av og til kan Røst la tankene vandre hjem til sine kjære. Men han blir fort hentet tilbake. Hvis han ikke distraherer flyktningene, kan de raskt havne i kjelleren. Der oversvømmes de av bekymring for familie, venner og seg selv.
– Når det skjer får jeg tårer i øynene. Før var det ulevelig her, nå er det enda verre. Kunne de ikke i hvert fall ha evakuert ungene, sier han frustrert.
