Mitt liv i 24 timer uten internett

Byas-frilanser Thomas Klakegg ble inspirert til å forsøke seg på ett døgn med digital detox. Det var vanskeligere enn han hadde trodd!

«Dette blir fantastisk, farvel for alltid, telefon!» tenkte jeg. Den tanken endra seg litt etter litt utover dagen.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

NB: Alle bildene er tatt i etterkant siden mobilen (med kamera) selvfølgelig var avslått under eksperimentet.

For noen dager siden skreiv Line (33) fra Stavanger et innlegg i Byas om alt det fine hun hadde opplevd da hun plutselig hadde vært tom for strøm på telefonen. Verden hadde vært så fin uten alt stresset og presset fra internett.

Dette må jeg prøve!

Premisset var enkelt; 24 timer, ingen telefon, internett, tv eller kindle. Nå skulle verden oppleves. (I noen sekunder vurderte jeg å droppe strøm også, men slo det fra meg. Det får vente til jeg oppnår livsmålet mitt; å være med i Farmen Kjendis.)

Dermed, da klokka slo midnatt, skrudde jeg av telefonen og la den i en skuff, sammen med laptop, kindle og fjernkontrollen til TV-en. Så la jeg meg til å sove. Dette går jo lett som bare det, tenkte jeg, i det jeg sovna og ikke tenkte over alt jeg mangla på åtte timer.

I nøden spiser fanden fluer.

På sporet av den tapte tid

Allerede da jeg våkna dukka den første utfordringen min opp. Jeg hadde ingen aning hva klokka var. Jeg kunne ha sovet en time, eller et døgn. Var det på tide å stå opp eller ei?

Jeg åpna persiennene og så at det var lyst ute. Dessverre sier kalenderen at vi er i juli, og dermed sa det meg veldig lite om når på døgnet det var.

Jeg ble liggende forvirra i noen minutter. Eller timer. Jeg har ingen aning.

Til slutt stod jeg opp på jakt etter ei klokke, men det viste det seg at det ikke eksisterte andre klokker enn mobilen i huset. Jaja, tenkte jeg. Hva skal en gjøre? Så jeg pussa tenna og kledde på meg. Om klokka var 3 eller 15, det var ikke vits i å kaste vekk noe av denne dagen som skulle forandre livet mitt!

Billett til fortiden

Glad tenkte jeg at det herfra og ut kom til å gå strålende. Foruten mangelen på klokke, kunne jeg ikke se noen andre problemer i horisonten. Dette ville bli en strålende dag, til tross for vinden som slo mot meg i det jeg åpna døra. Jeg gikk ned til busstoppet, hvor jeg stoppa opp brått:

Busskortet mitt er jo på telefonen!

I noen minutter stod jeg der, rådvill. Skulle jeg gi opp prosjektet allerede nå, gå hjem og hente mobilen? Nei, det hadde blitt for lett, rett og slett.

Dermed vendte jeg meg til maskinen som stod på busstoppet og inviterte til å kjøpe fysiske billetter. Snart printa den ut en 24-timersbillett til meg, og jeg følte jeg hadde reist rett tilbake til 1997. Til og med papiret billetten var trykka på kjentes ut som 90-tallet.

I det X60 endelig kom, og jeg skusla om bord, måtte jeg kjempe mot følelsen av at jeg sneik på bussen, siden jeg alltid scanner inn appen når jeg går om bord. (Det er litt vanskelig å scanne inn en papirlapp uten hverken strek- eller qr-kode.)

Jeg følte meg som en arkeolog da jeg gravde disse relikviene opp av lommene.

Lyd til besvær

Letta konstaterte jeg at bussen kjørte ut av stoppet som vanlig, og snart var jeg nede i sentrum. Nå, dere. Nå skulle jeg oppleve alt det fine jeg hadde lest om. Jeg gleda meg, nesten sprang av bussen. Rolig lukka jeg øynene for å la de naturlige lydene velte over meg.

Jeg sperra snart opp øynene - forferda.

Det eneste jeg kunne høre var bussene som bråkete kjørte forbi, måkenes kranglende skrik, og en forelder som kjefta på ungen fordi hen sparka etter duene. Vanligvis ville de lydisolerende hodetelefonene mine spart meg for dette.

Jeg måtte finne en rolig plass! Løsningen var så åpenbar som den var genial; Biblioteket.

Biblioteket er jo tidløst, så det ville ikke være noe problem med å ikke ha klokke. I tillegg er det kjent for å være stille der. Jeg visste at jeg elska biblioteket av en grunn.

Bak låste dører

Det første som skjedde da jeg ankom biblioteket var at jeg ble truffet av en mild dèjavu-følelse fra tidligere på dagen.

Biblioteket er bare åpent for folk med lånekort på sommeren. Lånekortet er selvfølgelig digitalt, og inne på den avslåtte mobilen noen kilometer unna.

Heldigvis huska jeg på en antikk gjenstand i min besittelse. Jeg stakk hånda ned i lomma og trakk den ærbødig opp, måtte motstå fristelsen til å løfte den over hodet så alle lys i rommet kunne skinnet mot overflaten dens; Det fysiske lånekortet!

Nesten-jublende småløp jeg opp trappene, og var med ett inne bak bibliotekets låste dører. For første gang denne dagen, følte jeg meg som en vinner. Jeg smilte idet jeg så meg om blant bøkene.

Plutselig skar et skrik gjennom øregangene og dro meg rett ut av idyllen jeg hadde befunnet meg i. Det var et barn på andre siden av biblioteket - som helst ikke ville være på biblioteket.

Jeg lukka boka med et sukk. Hjemme. Hjemme er det stille. Jeg kan oppleve den fantastiske, fine verdenen hjemme.

Hvor lenge har jeg ligget her? Ingen vet!

På sporet av den tapte tid pt. 2

For å være helt ærlig var aldri mangelen på billetter det største problemet med denne dagen. Det kom jeg meg forbi ved hjelp av gammeldagse gjenstander som fysiske billetter og lånekort. Mangel på klokke var heller ikke et stort problem; jeg hadde fri fra jobb, og hadde heller ingenting annet jeg skulle rekke.

Det største problemet var hvor utrolig kjedelig denne dagen var.

Å vente på bussen føltes som om det aldri skulle ta slutt. Den sosialdemokratiske tanken om at det alltid kommer en buss virka så utrolig fjern, jeg kunne nesten kjenne stemmesedlene fra FRP flagre mot meg fra alle kanter.

5 hysterisk morsomme ting fra dagen min

Som journalist er jeg ingenting om ikke nøytral og nyansert. Det er jobben min, og uten nyanser er denne artikkelen ikke verdt noen ting. Derfor må jeg få inn et positivt avsnitt her, midt i all elendigheten som var livet mitt denne dagen. Og det desidert mest positive med denne dagen, var at humorterskelen var rekordlav. Latterlig lav, vil noen påstå.

Det er ingen tvil om at dette er den mest morsomme planten som noensinne har eksistert.
Jeg stod i ti minutter og gapskratta av chiliplanten. Tror jeg. Det kan ha vært ti sekunder også, jeg vet ikke. Klokka mi var jo avslått i en skuff.

Alt var morsomt. Ting jeg vanligvis ikke ville ensa, ble nå det morsomste jeg noensinne hadde sett i hele mitt liv, og jeg tror ikke jeg noensinne vil le så mye som jeg gjorde av disse tingene. Så her kommer de fem høydepunktene i dagen min;

  1. Glasset mitt lagde en rar lyd da jeg løfta det opp fra vasken
  2. Jeg mista ei pute på gulvet
  3. Katten nøys
  4. Tomatplanten hadde velta
  5. Den ene chilien på chiliplanten var rød. Alle de andre var grønne

Hvorfor disse tingene var morsomme, vet jeg ikke, men det var de altså. Jeg stod i ti minutter og gapskratta av chiliplanten. Tror jeg. Det kan ha vært ti sekunder også, jeg vet ikke. Klokka mi var jo avslått i en skuff.

Det største offeret

Ingen vitenskapelige undersøkelser kan gjennomføres uten et offer, og offeret for mitt forsøk hadde nok en helt forferdelig dag. Stakkaren måtte leve med en panisk mann, desperat etter mening, i 24 hele timer.

Jeg tenker selvfølgelig på katten. Han fikk ikke sove fem minutter engang før jeg var tilbake for å klappe ham, kose med ham, fordi jeg var selskapssjuk. Han gidda ikke snu seg mot meg engang da jeg for åttende gang på en time prøvde å leke med ham. Til slutt gikk han ut. Jeg håper han kommer tilbake en gang.

Ingen dyr ble skadet under skrivingen av denne artikkelen. Katten kom tilbake like glad da han så meg i vinduet med telefonen i hånda, morgenen etter.

Konklusjonen min etter 24 timer i det som føles ut som 1738 er ganske enkel.

Ja, det er sikkert mye fint med å være uten telefonen ei stund. En får privatliv og mye mindre forstyrrelser. Men jaggu er det ikke mye fint vi går glipp av uten også, som gjør livet vårt enklere og bedre.

Mange glorifiserer tida før mobiltelefonen ble en så stor del av hverdagen, men jeg tror ikke nåtida hverken er bedre eller dårligere enn den tida; den er bare annerledes.

P.S. Er det lov med post scriptum i artikler?

P.P.S. Det var med skrekkblandet fryd jeg skrudde på telefonen min igjen. Jeg var spent på tsunamien av notifikasjoner som skulle renne inn på telefonen min i det den endelig fant internett igjen. Tsunamien viste seg å bare være et lite bølgeskvulp. Én eneste notifikasjon dryppet ned; Mamma hadde likt bildet mitt på Instagram.

Publisert: