Vi vinner ikke 2021 på walkover

KOMMENTAR: Det føles godt å legge fjoråret bak seg, men 2021 blir ikke automatisk en høydare bare fordi det isolert sett ikke er 2020.

Kanskje det er på tide å hente frem den samme dugnadsånden som vi hadde i mars 2020, spør Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

På veldig mange områder kan vi vel ganske enstemmig konkludere med at året 2020 sto til terningkast to.

Helseangst, agorafobi, kriserammet lokalt næringsliv, et jobbmarked på sparebluss og en vannhull-virksomhet som mange ganger har vært på raka vegen åt Gehenna.

Alt dette og mere til, uten at vi nødvendigvis har fått gjort så mye annet enn å sitte hjemme foran «Nettrefleks» (svigermors vri på Netflix) med kryssede fingre som eimer av håndsprit og lengsel.

Les også

KOMMENTAR: Den harde kjærleikens år

2020 var mange ting, men står kanskje ut som året hvor passiviteten ble sådd, næret og repetert. Nå kan vi apatiens kanossagang som om den var ni-gangen eller det tyske kasussystemet.

Det var utvilsomt forløsende da siste rest av 2020 gikk opp i røyken av det milde infernoet som danset i eksplosive rykk over himmelen da natt til første januar overtok stafettpinnen etter den siste kvelden i apokalypseåret. Det var litt som den tunge bakrusen som endelig slapp taket og de verste minnene enten ble tilgitt eller fortrengt.

Les også

Koronapreget søketopp hos Google

Men om vi er heeeelt ærlige nå: Har 2021 begynt så stort bedre? Er de fargeløse arkene våre rede for penselstrøk som pensjonerer ljåen og tegner inn en polett-fri ønskebrønn der hvor våre sønderslitte hjerter enn så lenge bare ser hjelpelinjer og tomhet?

Svaret er potensielt njæ. Vaksinen er å oppdrive i norske kommuner, og Folkehelseinstituttet har gått et stykke på vei i å lokke med en normal tilstands sommer hvor vi kan myse duggfriskt i folkehav og kanskje til og med krysse både Boknafjorden og Skagerrak for å drive samlivsterapi og fiske ut Salte pingviner som har søkt asyl øverst i ganen.

Men det forjettede land ligger fremdeles «der borte» et sted, som et urørlig synsbedrag av fordragelighet og progresjon.

Det var vel få eller ingen som hadde en anelse over hvor lenge den norske brakkefeberen skulle vare da flagget havnet på halv stang i mars i fjor. Y-aksen har periodevis lekt berg- og dalbane med sine kurver, topper og kortlevde bunnpunkter, og selv om vi kjenner utålmodigheten gnage som ubehaget ti minutter før eksamen så kan det være en mager trøst at noe vi homo sapiens er skikkelig gode på, rent biologisk, så er det langdistanseløping. I gaaaamle dager gikk man byttedyr ihjel, og nå har vi forhåpentligvis ikke så uhorvelig mange mil igjen å tråkke før vi kan se pandemiens overskuddsmateriale dunste bort i støv og standhaftighet.

Les også

KOMMENTAR: «Meg, meg, meg» eller «oss, oss, oss»?

Kanskje vi skal nytte de nye kalenderbladene til å tenke progressivt – hente frem den samme dugnadsånden som vi hadde i mars 2020 og la den aktive jakten på en bedre morgendag ta over passive Patricks plass på banen.

En del av oss har brukt krefter og energi på å håpe, og mens vi nå sakte men sikkert får drømmene våre i oppfyllelse så kan det være en idé å spørre om sidemennesket har noe på ønskelisten i samme slengen.

Livet kan være litt som en flytur med utsprungen oksygen-maske; du tar på din egen før du hjelper andre. Men om du bare sitter og jekker og strammer så blir du sporenstreks like blå i pannerynken som han som roper på elgen ved midtgangen.

Det er klart man må prioritere og greier, men om ikke alle kan gjøre alt, så kan alle gjøre noe. (Vippser glatt en tier til klisjéforbundet for den siste der, forøvrig…)

Jordens ferd rundt sola har brakt oss et nytt år, og innholdet må vi stå for selv. Men at vi fortjener fremgang og et Fetter Antonsk terningkast, er det ingen tvil om.

Publisert: