Lyset kan treffe oss midt i høstmørket

KOMMENTAR: Vi skyter vaksiner som om det var Duckhunt på en grå Nintendo, og vi er så smått på vei tilbake til å gi anti-klemmerne flere stressmomenter i hverdagen. Smitterekord til tross – går det an å si at pandemien er på vei mot siste vers?

Fredrik Brimsø med munnbind. Forhåpentligvis går vi en framtid i møte uten!
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

12. mars 2020 går inn i historiebøkene som en moderne D-dag og en påminnelse om hvor snøggt samfunnet går fra å være bedagelig til at de beste av oss skalker lukene og hilser dommedagen velkommen mens loft, matbod og garasje fylles opp av hermetikk og forbruksvarer.

Jeg husker dagen like godt som mitt første kyss tilbake i 2001. Det var en tung skygge som la seg over oss, og den har definitivt vært hengt til tørk i medvind i gitte perioder. Men pandemien som sådan har også gitt betydelige hint om at den ønsker noe i retning av å være evig turist på verdensbasis.

Jeg har (heeeelt ufortjent, spør du meg) et visst rykte for å holde igjen på lovord og gladkristen ja-mentalitet, men jeg føler meg på tilbudssiden i dag.

Dette er det fire årsaker til:

  1. Jeg fikk vaksinedose to i går.
  2. Med tanke på at jeg befinner meg i vakuumet som finner sted laaaangt bak i køen, så tar jeg dette som et tegn på at de fleste av oss nå har fått leke stukken gris i enerom.
  3. Norge har gjort en meget god jobb oppi det hele.
  4. Jeg velger å se et lys fremme i tunellen nå.

Homo sapiens har utryddet sykdommer tidligere, og det er mye som tyder på at vi etter hvert kan sette covid-19 på not attending – eller i det minste betrakte pandemien som snøen som falt i fjor.

Det føles strengt tatt ikke så veldig lenge siden Erna Solberg ba oss pent om å sette klemming og nevekladding på vent og å i så stor utstrekning som mulig, holde en halv Brimsø-lengdes avstand til hverandre.

Som en sped begynnelse kan de dobbel-stukne av oss nå gjøre sånne vanvittige ting som å reise til utlandet uten å klandre nødvendighet og bloggeverdenens bekvemmelighets-hensyn, og man kan etter hvert se konturene av en meter som krymper og et næringsliv med høyere puls enn for en tid tilbake. Gjevt!

Les også

12 ting vi har lært av 12 korona-måneder

Så skal man selvsagt ikke kaste trøya og pådra seg gult kort for usmakelig feiring helt enda heller. Pandemien har krevd mye av oss, både på individ-basis og som samfunn. Næringer og bedrifter har i stor grad hatt en nedadgående kurve, og vi har på mange måter sett oss hengitt til hverdagslig darwinisme. (Som man kanskje tror at dreier seg om de sterkeste som overlever alt, men la oss ikke glemme alle tilfeldighetene som må med i miksen.)

Les også

KOMMENTAR: Kjendiser synder ikke som oss andre

Det blir spennende å se hvordan ting blir når samfunnet rykker enda flere hakk i retning av det som for halvannet års tid siden var helt normalt. Det er lov å håpe at vi faktisk utviser den idealismen som vi forskutterte når nettene var på sitt mørkeste og at vi fokuserer den fremtidige dugnaden på å holde byen Stavanger i gjenge med både de store og de små.

Vi er på vei i retning av høstmørket, og om vi holder hevd i dugnadsånden en stund til, kan lyset treffe oss i vår beste selfie-positur.

Det har vi fortjent nå.

Publisert: