«Byas-surpompen» presenterer: 10 i-landsproblemer som irriterer grenseløst, volum 2

Det er flere ting enn Tore Tang, Facebook-tomler, lukten av Lano og horder av emnetagger som får den ellers så gemyttlige Brimsø til å knytte neve, misjonsbanne og himle med de uskuldsgrøne.

Med babystemme: Ååå, så sinte!
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Som sist: Dette er ikke lister som skal toppe valget eller skape splid over middagsbordet i de tusen hjem, dette er schadenfreude satt i system.

Apropos – fått med deg volum en enda?

Les også

«Byas-surpompen» presenterer: 10 i-landsproblemer som irriterer grenseløst

Man skal ikke ha et særskilt undrende vesen før man må hoppe bukk over hverdagslige hindere som kan gi selv den mildeste av oss en ekstra sinnarynke. Volum to av Byas-surpompens tvangs-pregede agg, vel bekomme:

1. Når folk snakker under filmen

Jeg sier regelrett som Arnold Schwarzenegger proklamerer så godt i Batman & Robin: «I hate when people talk during the mofi.» At madamen sover film og slumper til med en og annen «Øm, kem va han, nå igjen?» kan jeg leve med, men mumle, mumle, kniz og fniz og knitre, knitre i kinosalen gjør meg like lykkelig som å fjerne nesehår på gamlemåten.

2a. Slappe håndtrykk

Av pandemiske årsaker har ikke dette vært et problem det siste halvannet året, men jemini korleis da kan irriteeeera. Å hilse på noen for første gang som gir et neveklask som minner mer om enn livløs tante Svanhild på nittito enn en høflig formalitet, ellers mange takk.

Dette er den rake motsetning, men stammer fra filmen som ga oss den udødelige klassikeren «I ain’t got time to bleed.»

2b. Livløse klemmer

Mens et håndtrykk som regel styrer unna intimsfæren kan det å gni for mye legeme om gangen for noen være en prøvelse. For en kronisk bamseklemmer er dette vrient å forstå, men enkelt å respektere. Men; livløse klemmer med armer ned langs siden og det fysiske energinivået til Stephen Hawking er faktisk verre enn å bli kløpet i kinnene av gamle damer.

3. Sosser med capsen bak-frem

Selv om jeg nå risikerer å hisse på meg både Wilhelm og Anton den andre fra Tannum-møblerte hjem, så tar jeg nå en for laget for de av oss som har gått med høye strømper og Dickies-shorts siden før det fantes vibrerende iPhones i hver eneste forbipasserende bukselomme. Vi har brukt årevis på å overbevise mødrene våre om at å bære capsen bak-frem ikke indikerer at vi er yrkesdemonstranter, og så kommer unge, flotte kiser med samme garderobe som foreldrene sine og regelrett surfer på designet som vi andre har rappet fra Tony Hawk’s pro skater 2? Gnarly, rett og slett.

Hvem elsker ikke å løpe etter noen og rope «fåååå aaaan!» mens luesveisen kaster glans langs Madlaveien?

4. Låter som «fader» ut

At såpass mange låter i pop-segmentet velger å punktere sakte mens vi venter på neste track, er meg et evig mysterium. Kanskje det kan ha visse radio-tekniske fordeler, men nei, dette er utilgivelig. Akkord pluss crash-symbal – ring ut, takk for i kveld.

5. Verbet «må»

Dette modale hjelpeverbet kan provosere som et nakkeklask i minusgrader. «Har du ikkje sitt Breaking bad ennå? Den MÅÅÅÅÅ du se!,» «Har dokker ikkje vært på den nye restauranten på Strandkaien? Nisj? Der MÅÅÅÅ dokker gå!».

Unnskyld følgende språkbruk, men kjeften. Mennesker må sove, innta næring og besøke avtredet. Alt annet er noenlunde valgfritt.

6. At Tom & Jerry-kjeksen ikke lenger har leke

Her prater vi om kapitalistisk svineri. Før i tiden da vi danset til Absolute music 18 og knasket kjeks som ifølge bestemor var «biiii-torre,» så lå det en plastikkfigur oppi pakken. Denne hadde null artikulasjon og var ikke noe estetisk skue, men den var nå der, trofast og som en kilde til kameratslige dueller om hvem som fikk beholde den grønnmalte herligheten. Om dette tillegget har opphørt for å hjelpe til med å ha mindre plast i havet, så er det tilgitt allerede nå, men om dette handlet om penger så er jeg muggen. Meget muggen.

Følelsen av leke-fri boks.

7. Crash Bandicoot-spill

Har du spilt Crash i over en time uten å banne så mye at du oppdager nye vokaler i ord du trodde at du kunne utenat? Crash Bandicoot er Playstation-spillene med det vi i hine hårde kalte Nintendo-difficulty, et utvikler-grep som skulle sørge for at spillene hadde en lenger holdbarhet. Men la oss si det sånn: Spill som blir kastet i veggen, dynket i Mountain Dew og ofret til paganistiske guder med forkjærlighet for tortur, lever ikke spesielt lenge.

Akkurat sånn. Lenge.

8. Antibac som dufter gymsokk

Antibac er vi alle møkka lei, og forståelig er det. Men; å gni nevene rikelig med en type som enten lukter søt hjemmebrent eller next to nada er null problem. Å kleise ladningen i håndflaten for så å innse at dette er en av typene med en distinkt kroppsvæske-fylt eim av parkett-gnikk, pung mot bukk og stiv heks er en gedigen sanselig nedtur.

9. Asymmetriske bøker i samme serie

Sånne nerder som meg får en mild gladlynt opphisselse av orden og system, og det melder seg et enormt problem når produktene i samme serie ikke nødvendigvis deler vår oppfatning av likeverd og kronologi. Sånt kan man gjerne få litt grå stær av.

«Jo, men det e jo fordi di tri fusste e peipårbækk!» – «Ja, men ka gjør eg nå? Vente på å få den fjerde i papirform, eller får tag i di tri fusste i vanlig? Vrient valg! AAAAAUGH!»

10. Brettet bokser-kant

Jeg kan sikkert bare skylde meg selv og mine langtidsmarinérte kjærleiks-kilo, men når trusestrikken svikter og legger seg skrukkete og dobbelt, blir jeg tander og får et enormt behov for å power-walke rundt Hålandsvannet. Jeg savner tiden hvor bokserkanten sa SESSION, og ikke SESSVOLLMOEN.

Mer sur kjeft fra BYAS:

Publisert: