Derfor følte vi at de var vennene våre
Forskning viser at mange av de samme mekanismene blir satt i sving, enten vi engasjerer oss i TV-rollefigurer eller relasjoner med «ekte» mennesker.
- Line PevikJournalist Trd.by
Denne artikkelen er over to år gammelDet tilsier analyser gjort av den britiske filmviteren Murray Smith, sier Helle Kannik Haastrup, som forsker på tv-serier ved Københavns Universitet, til videnskab.dk.
Hun forsker på tv-serier ved Københavns Universitet, som norske «Skam». Hun har ikke forsket spesifikt på «Friends», på norsk «Venner for livet». Men:
– Det er helt klart karakterene som bærer en serie som Venner for livet. Selv om de er veldig stereotype, kan vi se oss selv i dem, sier Kannik Haastrup, også gjengitt hos forskning.no.
«Venner for livet»-gjenforeningen får kritikk – for lite mangfold på gjestelisten
Vi ler med, ikke av
Komiserien skal ha tilført noe nytt for sin sjanger, nemlig at vi virkelig heiet på rollefigurene. Ofte ler seerne av karakterene, men i Venner for liver ler man med dem, påpeker humorforsker og vitenskapelig assistent Marc Hye-Knudsen fra Aarhus Universitet.
I tillegg trekker han fram at det ikke var én enkelt hovedperson, men alle seks. Dette ga alle noen å kjenne seg igjen i, og muligheten for at publikum kunne føle seg som en av vennegjengen, de også.
Føles som et kjærlighetsbrudd
Flere studier, så tidlig som tilbake i 1965, har tatt for seg hvordan massemediene kan få seerne til å danne et forhold til rollefigurer som de ikke egentlig kjenner.
Og når en slik serie tar slutt, kan seerne oppleve følelser som når faktiske mellommenneskelige forhold tar slutt. Etter at den siste Venner for livet-episoden ble sendt i 2004, fikk nesten 300 studenter et spørreskjema.
Flere trofaste fans oppga da at de hadde følelser som ensomhet, sinne, sorg og en følelse av å ha mistet en god venn.
