Vi ere en kohort, vi med

KOMMENTAR: Det føles småkjipt å pakke metermål og munnbind sammen med knallpistol, gnagsårplaster og Krone-is-marinert solbrillestang, men jeg tror forsyne meg at dette blir siste gangen.

I år er det faktisk lov å hente frem optimismen som fremdeles ligger i innerlomma på dressen sammen med de surfegrønne loddene fra i forfjor, skriver Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Om det er aldri så mye pandemi, så ruller grunnlovsdagen tungt over li og fjell, og mens vi tar en tonedøv munnfull med Bjørnstjerne og hoderegner antall fullvaksinerte, så er det slettes ikke forbudt å dagdrømme om folketog, hudgnikk, ansamlinger og russ som elger i rosebedet i ’22.

Fjorårets 17. mai var ingen braksuksess. Vi var fremdeles litt apatiske i våre respektive hjem og arrangerte potetløp i stua mens katten Frans headbanget av seg sløyfen og åt seg mett på Tress. Det mest positive var at vi så frem til tider hvor vi kunne slå sammen ordene «folke» og «fest.»

Vel. Dæ nimme sæg nååå, som de sier der hvor de kaller pulled pork for sleden gris.

Les også

Har holdt stengt i 124 dager: – Vi gleder oss til å se folk igjen

Det er ganske lov å være lei av pandemien. Nå har avstander og eimen av morfars hostesaft blitt en form for normal, og det hadde vært smånifst å tenke på om ikke progresjonen hadde vært så god som den er. Nå ryktes det at vi alle kan være pirfoddle av vaksine innen kortbukse-sesongen er over, og dét er absolutt noe å feire mens vi lettere nasjonalromantisk knekker wienerpølser og skåler i romtemperert Mozell.

...Det kan nemlig veldig fort indikere at på denne tiden neste år så feirer vi 17. mai som om det var 2002.

Vi står ved inngangen til vår to hundre og syvende 17. mai-feiring, og dette blir den andre i rekken hvor stemningen blir litt sånn som på hjemmefesten til Kjartan hvor vi ikke hadde rukket å kline før noen ropte «ØY, KJARAAA! Far din e her! Eg har sitt an blidere!»

Betyr det at årets variant av Wergeland-festivalen blir like betinget som fjorårets hvor Brakkefeber headlinet og Madlamark skolekorps fremførte sitt selvskrevne verk «Antibach» på support-slåtten?

Nisj.

I år er det faktisk lov å hente frem optimismen som fremdeles ligger i innerlomma på dressen sammen med de surfegrønne loddene fra i forfjor. Vi er på oppløpssiden av en pandemi hvor Norge som nasjon har prestert noe i nærheten av det vi gjorde på sankthansaften i Marseille i herrens år 1998. Den største forskjellen er at nå trenger vi noen måneder med tankevirksomhet, altruisme og dugnadsånd, ikke bare tolv minutter med Flo-pasning og hjerteklapp.

Grunnlovsdagen har alltid hatt noe dugnadsk over seg. Hvem glemmer vel oppkjøringen på barneskolen hvor Frøken kommanderte oss rundt i manngard med hansker og søppelsekker for å grave etter Lucky strikes, Bugg og Kræsj pink-papir langs Madlaveien fordi vi skulle utsmykke asfalt, grøntområder og bed i påvente av at de splitter nye seilerskoene skulle til pers for å bore seg to centimeter inn i hælen noen dager senere?

Les også

Kommentar: Bruk hodet (og munnbindet), vi har bare én klode

Sånt har til og med jeg kjærkomment i minnet, til tross for at jeg fikk bank av Johnis i klassen for å spandere Tommy & Tigeren-versjonen av Ja vi elsker.

Ingen fare, vi har skværet opp for lengst.

Kjære Siddiser; gratulerer så yderst meget med dagen. Vi koser oss med en rolig feiring i år, og så måker vi på til vi står revolusjonerende tett og svetter Krone-is og sosial utilpasshet neste år. Gjøre det sånn? God plan.

Klemz.

Publisert: