Har vi alle husket å bli krenket i dag?

KOMMENTAR: Om evolusjonen stadig gir oss tynnere hud, er det bare et tidsspørsmål før elever i grunnskolen har en dobbeltime med «krenk» før O-fag og Heimstadlære.

«Å lese kommentarfelt er omtrent like genialt som å tråle Google hver gang du kjenner en form for innbilt skavank», skriver Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Å lese kommentarfelt er omtrent like genialt som å tråle Google hver gang du kjenner en form for innbilt skavank. Resultatet er ofte forvirring, og i et kunnskapssamfunn er ikke det nevneverdig sexy.

Det fins blant andre tre områder av livet hvor mennesker har en tendens til å være makeløst irrasjonelle: I trafikken, på fotballkamp og i kommentarfelt. På disse tre plan gjemmer moderasjonens kunst seg bak et slør av svekket impulskontroll og trang til å enveis-kommunisere. Om noen dulter borti oss på gaten, tar vi til takke med et vennlig «om forladelse», men hvis Teslaen tar med seg hårføner-lyden inn i rundkjøringen uten å flashe blinklys, så spanderer vi langefinger og flerstavelser fra ateist-håndboka over en lav sko.

Kanskje mest fordi represalier virker lite sannsynlige i ettermiddagsrushet?

Dere må ha meg unnskyldt om jeg som er kald krig-generasjon ikke er gammel nok til å uttale meg, men jeg tror forsyne meg at jeg drister meg til å anse å bli krenket som et mote-verb. I forlengelsen en påminnelse til alle som prøver å si noe om at nei, jungelens lov gjelder fortsatt, og skjellsord, bannskap og lommene fulle av indignasjon er kapital som veier tyngre enn overveide fabuleringer og skråblikk.

Humor er vrient. Og subjektivt. Det samme er politikk. Og om det er én ting en 33 år lang karrière som klassens klovn har lært meg, så er det at nåde den som feiler i å være festlig. Om man er rasendes smikkløyen og/eller sier noe smart, så blir det fort ti poeng, lårklask og «fine mann!», men om vitsen eller ytringen faller som en stein til jorden... (som jo kan skje i de beste hjem...) - da er man fort og momentant den verste fyren i kommunen.

At det blir litt Ragnarock i kommentarfeltene iblant er blitt en del av nåtidens gjøren og laden. Per Inge Torkelsen skrev på nitti-tallet boka «Den store, stygge eldrebogå», og fikk paraply-pryl av borgere med kamfer-ånde i månedsvis etterpå. Kanskje løsningen med kommentarfelt – om ingenting annet – er hakket fredeligere.

Og hei, enten man er cand. mag eller blitt uteksaminert fra livets harde skole med meget i både synsing og metall-sløyd så har man lov til å uttale seg. Men; det er en vesentlig forskjell på å snakke og å si noe.

Engasjement er bra. Det er flott å bry seg om noe og å ha kjernesaker- og verdier i livet. Det vi MÅ huske, er at det er ikke en menneskerett at hvermannsen skal være enige med oss, enten det gjelder måker, bompenger, innvandring, arveavgift eller om «Terminator» er en bedre film enn «Terminator 2».

Det har nettopp vært valg også. Jeg tenner lys for de som driver med politikk og som har internett, for i kommentarfelt-kulturen blir politikere fort til verdens beste eller verste mennesker, samme hvor de står ideologisk. Sånn blir det gjerne i trafikken eller i fotballen også.

«Det va godt å få an Bjarne Berntsen tebage som Viking-trenar!». To dager og Thorstvedt Jr. på benken senere: «Ud med Berntsen og inn med ei ku!».

Raga Rockers hadde et poeng; det kan føles deilig å ha noen å hate. Motsetninger driver verden fremover, og det er vel strengt tatt ganske kjedelig å diskutere noe med folk som bare nikker og holder seg til de tre standardene «Ja, kjære!», «Sama for meg!» og «Mhm!».

Vi kan godt være uenige, men om vi leser oss opp på hva det å bli krenket betyr rent semantisk, så får vi kanskje statistikken ned en smule.

Og kanskje de av oss som figurerer i kommentarfelt og ellers i en eller annen form for offentlig sfære, har et visst ansvar for å holde oss noenlunde i skinnet når vi uttaler oss?

Sånn unngår vi at det som skal være 17. mai-knall ikke blir til atombomber – kommentarer som hadde sørget for trommehinne-tango og potensielle blødninger i enhver taxi-kø, men som går tilforlatelig for seg bak wi-fi’ens innbilte amnesti.

Med ønske om en surfegrønn og krenkefri dag.

Publisert: