Først Platekompaniet, og nå 4Sound... Eh... Hallo?
KOMMENTAR: Vi kan godt velge å ta den enkle utveien og skylde på netthandelen, men jeg nekter å tro at det er dobbelt-v, dobbelt-v, dobbelt-v som er den eneste årsaken.
Denne artikkelen er over fire år gammel4Sound fikk i sin tid monopol på å være distributør av instrumenter og lydutstyr i byen. Flere av konkurrentene la enten ned driften eller ble kjøpt opp av nevnte kjede tidligere på 2000-tallet.
Avdelingen på Kvadrat har allerede fått dødsbudskapet, og nå peker stemmeskruene i retning av at siste fjortis snart kan ha spilt Enter Sandman altfor høyt på el-gitarene i Steinkargata.
LES MER PÅ AFTENBLADET: Musikkjeden 4Sound slås konkurs
Det hele minner om Platekompaniet-historien. Platebutikken kom ridende til byen i år 2000, skremte bort konkurransen i tur og orden og måtte til slutt steke sin siste vaffel etter at pilen hadde pekt i retning brosteinen i en ganske lang stund.
Både 4Sound og Platekompaniet er riktignok nasjonale kjeder med høyere herrer som velger ut offerlam. Dermed blir det ikke helt riktig å kalle nevnte nedleggelser isolerte Stavanger-problemer.
Det er likevel en trend som viser seg i denne byen igjen og igjen.
Og så leter vi etter årsakene. Netthandel er som regel det første som blir nevnt. Og ja, vi handler på nett. Ganske mye også, enkelte av oss. Men er virkelig svaret så enkelt?
Jeg kjøpte/grein meg til min første gitar i 2001. Den gangen var det tre instrument-forhandlere i gå-avstand fra McDonald’s.
Ville vi bare glo, så var Sagevik det tryggeste. Var vi interessert i få kjeft for å lage kladdemerker på ting vi ikke hadde råd til av «han sure», så ble det Musikk-senteret. Skulle vi svi av komf-pengene på første trinn av drømmen om musikalsk herredømme, groupies og garderoben full av Urge, så ble det butikken på Kvadrat.
Forretningene den gangen hadde sine respektive særpreg, både med tanke på varer, atmosfære og ansatte. Den ene hadde den alltid trivelige ansatte som sa sånt som «Ja, denne her e veldigt fine! Du kan prøva an viss du vil!», og en av de andre hadde han som sa «ØY! Det e’kje et øvingslokale, dette her!».
Hver sin sjarm. Nisjebutikkene av den gamle skolen hadde en type etikette som man ikke finner på Kiwien på Randaberg hvor hvite tenner og «Halloys, god dag, vær hilset!» er en del av uniformen.
Og det er faktisk helt okei.
Musikkbutikkene i regionen har med tiden blitt en mer homogen materie. De får retningslinjer fra sine overordnede og listen over «must haves» er kanskje smidd over en mer generisk lest enn hva den var tidligere. Dette er naturligvis ment for å gjøre bedre forretning, men spørsmålet blir om det faktisk er det som svarer seg.
Ordet «konkurs» svarer vel kanskje på det spørsmålet med en viss dissonans.
Netthandelen må selvfølgelig ta sin del av skylda. Der er det vi som er forbrukere som ikke nødvendigvis viser de fysiske butikkene nok tålmod og kjærleik. Instrumenter og den type studio-utstyr som er til salgs hos 4Sound er jo til alt overmål en type investering man har en interesse for å prøve ut før man trekker kortet, og den øvelsen blir vrien når man bruker Paypal og Bring for å skaffe seg nytt trommesett.
Tanken på et Stavanger uten et sted å handle instrumenter er temmelig absurd, og skulle det bli til at forretningen i Steinkargata selger unna og trekker teina, så vedder jeg et rosa plekter på at noen trekker næringen opp av asken som Fugl Fønix og trommer sammen noe nytt.
Kanskje det er duket for at den lokale nisje-butikken får sin musikalske renessanse. Et mindre sted hvor det er en viss eim av kaffe og Marlboro Lights og man får litt kjeft på kjøpet er muligens det byen trenger.
«DUNKTE DU GITAREN I GÅLVET? Nå kjupte du den!»...
Mer fra BYAS:
