Ødelegger bildene minnene våre?

LESERINNLEGG: Vi er så angstete på å konstant trykke record, at vi ikke inhalerer nok av selve opplevelsen, skriver Line Henriksen.

  • Line Henriksen
Publisert: Publisert:
Åpenhet er bra. Men det er derimot ikke den energikrevende utbyggingen av flere datalagringssenter, som er en direkte konsekvens av vår skybaserte lagring, skriver Line Henriksen.
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det der husker jeg godt, tenker jeg, mens jeg ser på bilder fra en tur to år tilbake. Eller gjør jeg det? Jeg blir i tvil, når jeg ruller gjennom kamerarullen og oppdager ikke bare ett, men gjerne 20 bilder av bare middagen den ene kvelden.

Jeg overdriver, kanskje, men de fleste av oss lukker opp telefonene våre ubevisst og knipser ukritisk i vei.

Har du noe på hjertet? Send inn ditt leserinnlegg til debatt@byas.no!

Hva gjør all denne fotograferingen med oss, og ikke minst minnene våre?

En kjent fotograf, Sally Mann, nevnte i en av bøkene sine, Hold Still, at fotografiet undergraver og fortrenger, rett og slett ødelegger minnene våre.

Det høres jo trist ut.

Tankene og minnene våre ligger inne i telefonen et sted, skriver Line Henriksen.
«Telefonen vår fylles opp av bilder og mange av disse kommer vi strengt tatt aldri, utropstegn, til å se på noen gang igjen».

Vekk fra virkeligheten

Det er jo heller ikke bare det at bildene ødelegger minnene våre jeg har tenkt på. Det er jo like mye selve behovet for å ta bildet som stjeler fokuset vårt.

Vekk fra virkeligheten, vekk fra øyeblikket, vekk fra nået. I vår evige kamp for å dokumentere og vise. Til andre. Hvorfor er det ikke nok å prestere for sin egen del?

Les også

Åtte harde sannheter om å være ung i dag

Jeg tar min andel bilder, jeg elsker fotoformatet og poster bilder på sosiale medier om det skal være noe jeg har lyst å vise. Og det er ingenting galt med det.

Problemet mitt, og muligens andre der ute, er at tankene mine ikke alltid tilhører meg selv lengre, føles det ut som. Det tilhører et annet medium, som i vår tid ligger inne i telefonen et sted.

Ikke rakettforskning

Du har de beste setene på en motevisning i København, eller Paris eller Roma. Eller du er på en konsert. Front seats. Den beste utsikten. Og likevel velger du se hele jubalongen gjennom en liten linse. Hvorfor? Er det for å «betale» tilbake de som eventuelt satte deg der, eller er det for å huske hvor fett det var å være akkurat der?

Det å være en flue på veggen i en fasjonabel restaurant og se hvor mange som nyter maten sin gjennom mobilen kan være utrolig underholdende. Og samtidig ekstremt latterlig, og ganske komisk. Kanskje ikke like komisk som en Seinfeld-episode, men mer som en Two and a Half Men-episode. Kjedelig, men gøy.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg ikke du husker bedre hvor godt alt smakte, hvor fint alt så ut, dersom du tar de 30 bildene. Jeg tror du husker og nyter bedre om du lar være å ta opp telefonen og heller bare, smake. Dette er jo ikke rakettforskning.

Vil et bilde noen gang klare å gi deg den følelsen, lukten, lyden, smaken og synet selve opplevelsen ga deg? spør Line Henriksen.

Men er det slik da, at vi husker mindre jo flere bilder vi tar? Det høres jo rimelig ironisk ut, at minnene dine svinner bort, jo mer du knipser. Det burde jo vært motsatt. Men jeg har flere ganger tenkt hva pokker er det jeg holder på med?

Jeg synes ikke jeg husker så godt. Jeg husker godt nummer, tall, litteratur og replikker. Men opplevelsene mine, hvor blir de av? Følelsene og stemningen som i øyeblikket formes av menneskene i det, blir tuklet med jo mer man roter rundt i øyeblikket.

Kan vi ikke bare la det være? Øyeblikket. For det må vel lagres oppi der? I vår egen sky.

Falske minner og datalagringssentre

Når du ser et bilde og mimrer tilbake, har du noen gang filosofert over om du husker bildet, eller om du faktisk husker øyeblikket eller opplevelsen?

Jeg har ofte tenkt på nettopp det. At jeg ser et bilde, gjerne et gammelt ett og tenker «åjaaaa, det der ...» Men så er det bare hjernen min som har fabrikkert et falskt minne rundt et fotografi.

Les også

Instagram-fenomen blant ungdom: Derfor sletter de bildene sine

Samtidig er jo bilder fantastisk. Jeg elsker å ta bilder. Men problemet mitt er at jeg til tider knipser for mye. Man trenger ikke å ta bilde av firkløveren i enga, eller regnbuer og solnedganger. For hvem er det som egentlig kommer til å huske det, eller trenger å huske det?

Mange dokumenterer «alt», ikke av den grunn at de gjerne føler et behov for det, men av automatikk. Telefonen vår fylles opp av bilder og mange av disse kommer vi strengt tatt aldri, utropstegn, til å se på noen gang igjen.

Vår evige kamp for å dokumentere, vise og engasjere. Åpenhet er bra. Men det er derimot ikke den energikrevende utbyggingen av flere datalagringssentre, som er en direkte konsekvens av vår skybaserte lagring.

CLICK!

Vil et bilde noen gang klare å gi deg den følelsen, lukten, lyden, smaken og synet selve opplevelsen ga deg?

Jeg ønsker jo å tro at de bildene vi kjøper og henger opp på veggen vår, eller knipser og blir oppriktige fornøyde med, ikke stjeler minnene våre, men beriker de. Så hva er vitsen med fotografiet da? Det er klart at det finnes mange bilder, dersom du ikke hadde hatt det, så ville du faktisk ikke ha husket det øyeblikket.

Les også

Derfor krever Instagram å vite bursdagsdatoen din

Men, det er også de bildene som gjør at du faktisk ikke husker selve dimensjonen av øyeblikket. De bildene vi gjerne knipser i vei uken lang. Vi er så angstete på å konstant trykke record, at vi ikke inhalerer nok av selve opplevelsen.

Et bilde er verdt tusen ord. Den amerikanske journalisten Charlie Rose mente at «et ord er også verdt tusen bilder». Gir det mening? Et bilde kan lære oss til å se på ting på en interessant måte, det kan åpne oss opp for hvordan den opplevelsen eller det øyeblikket kunne ha vært. På samme måte som malerier kan.

Av frykt for å bli den overpositive, nevrotiske «lev i øyeblikket»-kjæresten til
Phoebe hadde han jo ett godt poeng «It’s like I wanna take a mental picture of you all – CLICK!».

Har du noe på hjertet? Send inn ditt leserinnlegg til debatt@byas.no!

Publisert: