#redalert: Å lide for kunsten gir resultater

KOMMENTAR: En skulle tro at røde lys bare hørte lyskryss og lugubre kjellere til, men kulturlivets bønnerop i dur og moll har ført til allsang.

Folken, Tou og Stavanger Konserthus lyste i rødt tidligere denne uka for å vise støtte til kulturarbeidere som mister oppdrag på grunn av koronapandemien.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

I know, I know: Liv og helse går langt foran stappfulle konsertscener uten intimsfærer og gjørmete festivaltelt, og at kulturlivet er blant de fremste i rekken av de tilsidesatte når verden og samfunnet roterer urytmisk er i den forstand rettmessig. Kjipt, men greit.

Et nødvendig onde. Man skal lide for kunsten.

Maktå besluttet i første omgang å avvikle kompensasjonsordningen som har sørget for mat på bordet til det brakke kulturlivet, men etter at de røde lampene gnistret ble det fattet en aldri så liten helomvending, i første omgang ut 2020.

I et pandemisk perspektiv kan man driste seg til å påstå at det ikke er mer synd på dem som livnærer seg av å vitse, stille lyd og arrangere festival enn de som har arbeid som foreldrene deres ikke trenger skriftlig begrunnelse for.

(For ordens skyld: Jeg spiller selv i bandet Prikkedöden, men vi er såpass små at vi anser femti betalende som braksuksess, og ikke har vi søkt om kompensasjon heller.)

Men så er det likevel sånn at når livsgrunnlaget forsvinner under føttene på dem som faktisk lever av kultur så kan det i velferdssamfunnet Norge være greit å ha noen høyere, folkevalgte makter å sette sin lit til.

Det er ikke det at å livnære seg som lydtekniker eller musikant er en menneskerettighet, men hvis det nå er sånn at situasjonen blir litt bedre dag for dag, hvorfor hindre oksygentilførselen som potensielt blir den siste olje før oppløpssiden kan passeres?

Les også

KOMMENTAR: Kjendiser korona-synder ikke som oss andre

Maktå lader ofte kanonen med nordmenn i kunstner- og artistkretsers evne og vilje til entreprenørskap og til det å i essens skape sine egne arbeidsplasser når landet går godt, men det å nå erstatte den eksisterende ordningen med en ny stimuleringsordning kunne snøggt manet frem et ord som man kjenner som et skjellsord fra idretten: Medgangssupporter. Om en fremtidig løsning blir mer stimulerende som støtteordning for ulike prosjekter så er jo det langt bedre enn at utøvende kunstnere i praksis får borgerlønn for å gjøre ingenting, men kulturarrangementer dreier seg om mange flere enn de som står midt i blitzregnet.

Dersom mange av de menneskene som har sine spesialfelt innenfor kultur i en eller flere forgreininger med tiden ser seg nødt til å melde overgang til helt andre virker, så kan dette i forlengelsen føre til et kompetansefall som vi kan merke senvirkningene av lenge etter at korona-fortegnet forsvinner fra hverdagen.

Les også

KOMMENTAR: #ingenrefusjon: Noe oppløftende mens teppet faller

Tiltakene letter litt på sine kneblende slør etter hvert, men det skal godt gjøres å se for seg at ting kommer tilbake til normalen i aller nærmeste framtid.

Det sier seg selv at for store eller halvstore artister så føles det kjipt å spille for 120 sittende i Folken når man kanskje er vant til 500–600 stående.

Mange gjør det likevel, rett og slett fordi det er langt mer givende enn å la være.

En rekke norske kulturinstitusjoner lyste opp som et kultivert red light district tidligere i uka, og om det var for å signalisere noe slikt som at mye vil ha mer så hadde jeg muligens styrt min begeistring i retning av apati.

Men det er ikke det som er årsaken.

Les også

KOMMENTAR: Det er vår egen feil om vi får dåse i monitor

Det er bare det at de synlige – og usynlige – heltene som gir oss kulturelle høydepunkter i hverdagen gjerne vil være i stand til å bruke kreftene sine på akkurat dette, både gjennom krisen og når den etter ytterligere kalenderblader er over.

Og det tror jeg de fleste av oss har dem vel forunt.

Publisert: