Ode til russen

KOMMENTAR: De går der i sine røde og blå bukser. Brisne og fjåge. Mellombels råka av sløvsinn, som man sier om man har mange studiepoeng i norsk. Skål for framtiden!

La ungdommen få leke litt med sosiale fyrstikker, så lenge de ikke brenner ned hele borettslaget, skriver kommentator Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Sikre vårtegn: Pinnsvin uten GPS på nattlige tokt. Dagdrømmer om tandre blikk i falmende kveldssol. Svaiende botanikk ved gjengrodde stier. Yre russ som maler bussholdeplassen i tonedøv allsang, klirr, klirr og resirkulerte rester av kebab fra Lagårdsveien.

På et samfunns-rettet makronivå er vel russen ikke akkurat topp 20. Med fingeren i været; sannsynligvis nede i bunken sammen med parkeringsvakter, eksamenssensorer og han godesten som multitasker vinduspussing, Abba-karaoke og obskøn mimikk-gymnastikk i sentrum.

«Russen brååååge sånn, Magnhild! Gud beeeeere meg! Flaks at ikkje høyreapparatet virke!».

Ja. Enighet. Russ lager lyd. Det vi hører, er den oppvoksende slekt som danser bort restene av sine formative dager mens de deler ut russekort og elger i rosebusken til Hernes i nummer 15.

Det vi skal minne oss selv på når raggen går og bassen ljomer over Hålandsvannet som en desibel-forstyrret svaleflokk med kolikk på leting etter ungdomsfontenen, er at disse individene er i ferd med å fullføre skolegangen sin.

De er fremtiden, disse menneskene. Og takket være kunnskapssamfunnet Norge, har de tatt videregående skole. Og som med andre store anledninger, så fortjener det en skål. Kanskje ikke i storefri, og muligens ikke når du sitter under pulten mens norsklærer Anne forteller i store bokstaver om de dramaturgiske grepene i Soga om Ramnkjell. Men en skål, nonetheless.

Man kan argumentere for at russetiden som sådan ikke nødvendigvis bidrar med så mye mer fruktbart for enkelte enn en måneds tid med skalleskambank, vondt i tissen og en akademisk tilstedeværelse som det lukter en blanding av Hoppy Joe og «Mann over bord!» av. Det er kanskje ikke i russetiden man løser kreftgåten, avanserer maksimalt i alle fag og vinner pris for best kledd. Og at Stavanger for alvor begynner å adoptere fenomenet pappagutt-ekspress (russebuss) er vel kanskje å regne som en overdådighet.

Men; Pink panzer, Musafellå og Wancar fra ’05 var kanskje ikke guds gave til verken trafikksikkerhet eller matro heller.

LES OGSÅ:

Les også

Her er alt du trenger å vite før Landstreffet i Kongeparken

Les også

Snapchat skal gjøre Landstreffet tryggere for russen

Les også

Monica er «ekstra-mamma» til 24 russ: – Jeg prøver å hjelpe dem så godt jeg kan

Den norske russetiden slår meg litt som en estetisk nedgradert fattigmannsversjon av amerikanske filmer med overflod av stappfulle bh’er, pop-punk-soundtrack og seksuell frustrasjon forkledd som humor som vi ble oppfostret på rundt milenniumsskiftet. Kontraen er bare at istedenfor at den etter hvert så dreamie Oz lirer av seg «Suck me, beautiful!», så står Sebastian fra påbygg med den røde buksa på knærne og prøver å ta en trippelknute mens skammen drar seg til i det fjerne.

Men russ er unge mennesker. La ungdommen få leke litt med sosiale fyrstikker, så lenge de ikke brenner ned hele borettslaget. Knuteregler kan være en kilde til vel unt fnising, men her må hver enkelt gjøre det man finner en eller annen form for glede i. Å bli erklært eliteruss er litt som å være sykt god i bowling – et greit ess i ermet blant venner, men ikke noe man trenger å ha papirer på.

Kjære russ 19: Kos dere. Ta vare på hverandre. Gjør som frøken sier. Nei betyr nei. Ikke slikk på McDonald’s-gulvet. Løp gjerne iført huden over bybrua, men ta med klærne i hånden, ellers blir tilbaketuren veeeeldig lang.

Trust me.

FLERE KOMMENTARER:

Publisert: