19-åringen fra Grimstad er del av en tabubelagt statistikk

Rått og privat viser Susanne (19) foran hele Norge hvordan det er å leve i fattigdom, og problemene som følger med. Hun håper mer blir gjort for folk i samme situasjon.

I sesong to av dokumentarserien «Jeg mot meg» deler Susanne Liene (19) fra Grimstad sin historie med fattigdom og psykiske lidelser med sju andre ungdom i Norge.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Ordet «fattig» er knyttet til mye skam. Det vet Susanne Liene (19) fra Grimstad alt om. Hun har levd i fattigdom hele livet.

– Folk synes det er flaut. Det synes selvfølgelig jeg og. Jeg syns fortsatt det er litt flaut. Jeg tror det er derfor man aldri hører historier om det, forteller hun fra sofaen i leiligheten hun leier alene i Grimstad.

Gjennom sesong to av NRK sin dokumentarserie «Jeg mot meg», filmer hun livet på godt og vondt sammen med sju andre ungdommer. De har alle sine utfordringer og historier å dele.

LES OGSÅ:

Ensomhet, selvmordstanker, traumer, selvforakt, angst og rusproblemer er bare noen av problemene de åtte unge i sesong to av «Jeg mot meg» er åpne om.

– Jeg angrer ingenting

19-åringen beskriver seg selv som en åpen og utadvendt person. Angsten og depresjonen kan hun finne på å fortelle fremmede på byen om.

Den økonomiske situasjonen til familien har derimot ikke vært like enkel å snakke høyt om. Hun har virkelig kjent på forskjellene som finnes i samfunnet.

– De nærmeste vennene har skjønt det, men det er ikke noe jeg har snakket om. Jeg har bare ikke følt for å snakke om det. Jeg var lei meg og følte på det når andre dro på hytta, på sydenreise eller på båttur. Mens jeg gjorde ingenting, forteller hun.

I Vest-Agder bor 11,1 prosent, altså 4092 barn, i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I Aust-Agder er det 11,5 prosent, som tilsvarer 2605 barn. Det viser de ferskeste tallene fra Bufdir, fra 2016.

For Susanne har det vært befriende å dele sin historie.

– Jeg er bare veldig glad for at jeg åpnet meg så pass mye. Jeg angrer ingenting. Jeg tror det åpner debatter. Så gjenstår det å se om politikerne bare snakker, eller om de gjør noe.

– Jeg var allerede lei meg og følte på det når andre dro på hytta, på sydenreise eller på båttur. Mens jeg gjorde ingenting, forteller hun om oppveksten.

Overveldet av all støtten

I NRK-serien følger vi åtte ungdommer gjennom tre måneder, hvor de filmer seg selv privat og deltar i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs.

– Det var lettere å åpne seg når andre åpnet seg. Vi har blitt en stor familie. Jeg har fått venner for livet, forteller hun.

Noe Susanne på ingen måte var forberedt på, var hvor mange som skulle kontakte henne i etterkant av NRK-serien. Mange har takket henne for åpenheten.

Jeg fikk litt sjokk. Jeg trodde ikke noen kom til å ta seg tid til å sende melding til meg, eller tenke at min historie var spesiell.

For selv om fattigdom sjeldent blir snakket høyt om, viser statistikken at antallet husholdninger som lever med lavinntekt øker årlig. Prognoser fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det på landsbasis vil fortsette å øke med 15 prosent i 2029.

Hun er en del av statistikken som ifølge prognoser fra SSB vil øke med 15 prosent i 2029. Antallet fattige i Norge går oppover.

Forsøker å distansere seg fra kommentarer

Selv om det har vært flest positive tilbakemeldinger i etterkant av NRK-programmet, så har det også kommet noe negativt. Det var hun til en viss grad forberedt på.

– Jeg har fått mye hat gjennom livet mitt og har opplevd masse drittslenging. Man har lyst til å si at man ikke tar seg nær av det, men selvfølgelig gjør det litt vondt.

Hun forsøker å distansere seg fra kommentarene og menneskene bak.

– For alt jeg vet består livet deres av å slenge dritt til folk, for at de skal føle seg bedre. Jeg kjenner ikke dem, de kjenner ikke meg. Da kan de ikke dømme meg. Jeg snakker om ting som har gitt meg traumer og satt spor for resten av livet. Noen hatkommentarer skal ikke ødelegge meg da.

Forrige uke ble NRK i en kronikk beskyldt for å gjøre underholdning av unge menneskers psykiske problemer. Dette er ikke Susanne sin oppfatning. Tvert imot roser hun produksjonen for oppfølgingen både under- og i etterkant av serien.

– Han (psykologen journ.anm.) er alltid tilgjengelig for oss. I tillegg til pressekontakten. Regissøren og produsenten har blitt som en mamma og pappa for oss, smiler hun.

 – Jeg tror helt ærlig jeg hadde vært død hvis jeg ikke hadde hatt kattene mine. I tillegg har vi to hunder hos mamma. De er som terapi, forteller Susanne om katten Missy (på bildet) og Hunter.

– Jeg har vært gjennom min del av dritt i livet

I serien snakker Susanne også om sine psykiske lidelser. Ofte kommer det som en følge av utfordringer knyttet til dårlig økonomi, skriver to psykologer i et debattinnlegg i VG.

Angsten tar stor plass i livet hennes, og gjør jobbutsiktene utfordrende.

– Jeg har ikke lyst til å bare sitte her og råtne. Jeg vil ut og gjøre noe!

Traumer fra opplevelser i barne- og ungdomstida slo inn da hun startet på videregående, og hun droppet ut av skolen etter tre måneder. Uten verken utdannelse eller jobb, er det Nav som betaler for leiligheten hun bor i nå. Men ønsket om å komme seg ut i arbeidslivet er stort.

– Det er litt kjedelig og ensomt i lengden. Jeg vil gjerne jobbe, men jeg kan ikke begynne hundre prosent med en gang. Det er allerede slitsomt å stå opp bare for å gjøre noe jeg vil.

Susanne har et ønske om å komme seg ut i arbeidslivet. Drømmen er å jobbe med barn eller dyr.

Deltakelsen har hjulpet

Situasjonen til Susanne har bedret seg etter deltakelsen i «Jeg mot meg». I november i fjor flyttet hun for seg selv for første gang. Det var helt nødvendig, mener hun.

Jeg måtte vekk. Det å bo oppå hverandre når man sliter så pass, i tillegg til pengeproblemer, det tærte bare på. Familieforholdet hadde blitt ødelagt hvis jeg hadde bodd hjemme lenger.

I serien filmer Susanne flere krangler med mora. Man kan føle frustrasjonen gjennom skjermen.

– Jeg viser mye aggresjon mot mamma i serien. Jeg hater ikke mora mi, men jeg hater det jeg har opplevd. Og da går sinnet ut over dem som er nære meg.

Mener vi må snakke mer om det

Så hva kan gjøres for at de med dårlig råd i familien skal få bedre livskvalitet? Og for å fjerne skammen rundt fattigdom? Susanne er selv usikker.

– Det er ikke alle som tør å si ifra om hvordan de har det. De synes det er flaut og er redd for å ikke få hjelp, mener hun.

Kristine Vigsnes er prosjektleder for «Nye mønstre – trygg oppvekst». De jobber for hjelp- og oppfølging av familier med vedvarende lavinntekt. Hun har stor tro på at åpenhet fjerner tabuer.

– Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å snakke om det. Unge og voksne som tør å dele erfaringer og fortellinger fra eget liv er utrolig viktig og hjelper til med å sette søkelys på tema og bryte tabu. Susanne er en modig og sterk stemme. Vi jobber også med å øke fokuset på fattigdom i det offentlige tjenesteapparatet.

Kristine Vigsnes jobber med hjelp- og oppfølging av familier med vedvarende lavinntekt. Hun tror det viktigste man kan gjøre er å prate om den økonomiske situasjonen man er i.

– Ulikhetene i Norge er økende

Vigsnes forteller at erfaringsmessig ønsker de fleste å komme i jobb, men opplever det slik som Susanne vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet nettopp på grunn av lite utdannelse og utfordringer med sin psykiske helse.

– Susanne spør hva som kan gjøres for folk i hennes situasjon?

– Jeg tror det viktige er å få enkeltmenneskene og de ulike hjelperne ned rundt samme bord, og at man sammen kan finne gode, tilpassede løsninger for den enkelte.

– Noen mener at fattigdom kan «fikses» med mer penger. Er det så enkelt?

– Ulikhetene i Norge er økende. Det henger blant annet sammen med at de offentlige ytelsene ikke har fulgt lønnsveksten. Det blir for enkelt å si at fattigdomsutfordringene løses med økt nivå på ytelser, men det er klart at bedre økonomiske forhold vil påvirke muligheter og livskvalitet for familiene det gjelder.

Publisert: