Ja, «Mamma til Michelle» kan være plagsom – men hvem sin feil er dét, egentlig?

KOMMENTAR: Anna Rasmussen sier seg ferdig med blogging. Yeah, right...

 Samtidig som vi klikker oss inn, tenker vi «Eg e så lei av gnålet te den damå!», skriver Byas-kommentator Fredrik Brimsø.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Følg Byas.no på Facebook!

Først litt hjertevarme: Anna Rasmussen har vært en av Norges aller mest leste bloggere. Den skal hun ha. At hun har kjøpt babyklær for konfirmasjonspengene, og at hun har tre barn med forskjellige menn, er i denne sammenhengen nokså uvesentlig. Slikt kan jo skje i de nest beste hjem.

Med all oppmerksomheten Anna Rasmussen får fra media, skulle man nesten tro at nedleggelsen av bloggen hennes (som jeg tipper tar omtrent tre uker før er oppe og går igjen) blir samtidens tragedie alla røykeloven eller da vi mistet prinsesse Diana.

Næh. Det blir mer som når Tinder-daten viser seg å være hakket mindre interessert i turer i skog og mark enn hva vedkommende først gav uttrykk for.

Bottom line: Null stress. Man blir seg selv igjen etter et halvt hjertesukk og en ny match.

Det som jo er en salig blanding av trist og interessant, er hvor mye oppmerksomhet den unge piken tiltrekker. Ja, og har blogg-trafikken stått stille i noen dager, så har historien vist at Rasmussen gladelig letter litt på... eh... sløret.

Er det kynisme, eller er det rett og slett dualig blogg-virksomhet? Kanskje en blanding. Vi som er mennesker, kjenner jo til mekanismene. Hud betyr klikk. Denne algoritmen er tilnærmet konstant. Vi liker å se på hud. Ja, vi liker huden til Anna. Anna ser bra ut uten klær. Så vi trykker. Samtidig som vi klikker oss inn, tenker vi «Eg e så lei av gnålet te den damå!».

Og så danser vi med internett-djevelen i et sekund, før vi går over i en rolig riverdance hvor vi proklamerer menneskets intellekt i forfall, den kvinnelige anatomiens innvirkning på google-ryttere og hvorfor vi i all verdens land og rike har brukt de siste fire minuttene av livet vårt på å lese om hva Anna Rasmussen eter til frokost.

Og nå skal bloggen altså legges ned. Det slår meg som at det er den nye «tingen» til Rasmussen. Hun trekker seg fra «Skal vi svanse». Hun hinter om at hun nå skal legge ned levebrødet sitt. Og vi som brenner midtnattsolje på internett, vi leser. Og vi banner. Vi leser nyheter om hva Anna Rasmussen IKKE gjør.

Det den unge jenta derimot har gjort, i en alder av 21, er å gi ut en selvbiografi. Ja, du leste riktig. Før hun har levd lenge nok til å egentlig finne seg selv, har hun nå forfattet en lefse om levd liv. Anekdoter om at hun som tenåring eksperimenterte med sigaretter, øl, og etter hvert sex.

Er jeg veldig kynisk nå, eller høres det ut som en ganske gjennomsnittlig levevei gjennom puberteten, så lenge man ikke tilhører indremisjonen? (Hvor mange har vel ikke gjemt seg bak Texaco for å suge en Marlboro, jekke en høyst romtemperert Tou og kline med Ida i C-klassen?) Definisjonsspørsmål. Men Rasmussen var riktignok veeeldig tidlig ute på en del områder.

Man skulle kanskje tro at denne kommentaren skulle dreie seg om å gi Rasmussen en smekk for at hun eksponerer barn og kropp på bloggen sin og ikke alltid er like flink til å bøye verb. Faktum er vel at det i større grad er oss lesere som er syndere. Det er jo vi som holder gang i utviklingen.

Anna Rasmussens første 15–16 leveår kunne kanskje blitt manuset til en halvdårlig b-film om en menneskelig søken og en rekke uheldige hendelser, kronet med avkom. Hun skal strengt tatt ha ros for å ha kommet seg dit hun er ved å bare være seg selv – på godt og vondt. Rasmussen er ikke nødvendigvis mer sprø eller spontan enn andre på sin alder, men Veronica fra kollokviegruppa har ikke en utleverende blogg som en heftig andel av befolkningen leser.

Så, summa summarum: Et halvt care-face til Anna Rasmussen som gir ut bok og flekser med nakenhet når leserne svikter, og et halvsurt klistermerkefjes til alle oss som faktisk bryr seg.

FLERE KOMMENTARER:

Publisert: