«Årh, nå ska han surpompen te BYAS meina någe nå igjen, ka e det nå me gjør gale?».

Å være opptatt av sin egen kropp er etter mine begreper helt i henhold. Om du ser deg selv som en vandrende statue som meisler triceps og kappemuskler til det tyter proteinpulver ut av samtlige kroppsåpninger, så er det helt greit for meg.

Og; for å ta en radikal, kjødelig u-sving; om du gir en lang beng i diett og mosjon og det nærmeste du kommer en joggetur er å beine søtt fra bilen i retning Surfe Inn på Madla for å fleske til med noe salt og frityrstekt før stengetid, så er det... You guessed it... Heeeelt i orden.

Men...

Hvordan vi lever livet vårt, er VÅR business. Ikke naboen med sportsbil og hentesveis. Ikke hun i klassen som poster utdaterte memes av Marilyn Monroe som siterer halvsannheter om kurver og matlyst sin. Og spesielt ikke Facebook-vennen som har «I like my money where I can see it – hanging in my closet» som forsidebilde sin.

Din. og bare din.

• Følg Byas.no på Instagram!

– Mennesker er flokkdyr

Mennesker er flokkdyr. Vi har et patologisk behov for anerkjennelse og tilhørighet. Vi liker alle å spille på det laget som vinner, og det er forståelig nok at vi av og til vifter litt med albuene for å sørge for at andre sortering henger med på lasset.

Og for de som tror at kroppspress i den ene eller andre retningen på badevekten bare gjelder kvinner: newsflash! Det gjelder for de av oss med Y-kromosom også.

Det har bestandig forundret meg at terskelen for å mene noe om andres fysikk ikke er høyere. Jeg var sped som barn. Jeg var strengt tatt ganske skral til jeg bikket 25. Og det var mer enn en håndfull med mødre i klassen som så sitt snitt til å kline til med et par «Du e så tynne, Fredrik... Du må spisa møje smør på skjevå di!». Det var jo heilt i orden, tydeligvis.

Men kunne jeg si til Jonna; «Du e så kvapsete, Johnis! Du må eda selleri på kavringen din!»?

No, sir...

Først og fremst fordi jeg ikke var kvessen på neseblod og sykkel-kjetting i tannreguleringen, men også fordi det ikke var mitt bord.

LES OGSÅ:

– Kropp er overalt

Det kan ha sine glimt av skyfri himmel å mimre til barndommen, men det er samtiden som gjelder. Og kropp er overalt. Vi blir fornærmet for at modellene til Cubus og H&M ser like stappmette ut som en sultefôret Giraff i midnattssol. Vi beiner til Lifjell med «Skinny strong» på trøya, og vi fekter rundt oss med sitater som «før anoreksi var det noe som het sexy».

Istedenfor å erge meg over hvordan jeg ser ut i forhold til andre, så rapper jeg noen vise ord fra min gamle venn, Terkel i knipe: «Hva med dæ sjæææl?». Hvordan vi føler oss i vår egen kropp og virkelighet handler ikke om andre. Ikke litt engang. Om en kis på fakultetet kommer vaggende med svulmende nakkemuskler og halvspist banan, så er ikke min umiddelbare reaksjon «Årh, e det SÅNN eg ska se ud?». Jeg tar meg en boks Hockeypulver og et knis.

En reduksjon i den kroppslige gjengmentaliteten kan være et steg i retningen av en bedre morgendag. En av tingene som gjør menneskerasen så fascinerende og spesiell er nettopp hvor ulike vi kan være og fremdeles eksistere i en eller annen form for harmoni.

Kropp og greier i et rent helseaspekt er én ting, men de som tror at hvordan vi er dreid er seksuelt appelerende i seg selv, må ta seg en bolle (med eller uten glasur). Å være en person som sier «Jeg er som jeg er» – dét er derimot sexy.

Det er rett og slett namenam.