Aktuelt

– Jeg føler meg helt nummen. Tom. Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men dette er en helt annen type vondt. Så vondt som dette har jeg ikke følt før.

Thea (20) fra Sandnes orket ikke å lese flere stygge kommentarer om flyktninger. Derfor pakket hun kofferten og dro til Lesvos for å hjelpe til.

Oppdatert:
  • Ulrikke Valvik Mitchell
20 år gamle Thea Andersen pakket kofferten og dro til Lesvos. Nå gjør hun det en gang til!

– Jeg syns det er trist at noen ikke klarer å se at dette er helt vanlige mennesker. Som deg og meg.

Thea Andersen fra Hommersåk i Sandnes ble nettopp 20 år. Det er ikke lenge siden hun ble ferdig på videregående skole. Mediedesign. Nå har hun et friår, mens hun prøver å finne ut hva hun vil gjøre videre.

Det er ikke så lett. Men i mellomtiden ville hun gjøre noe viktig med tiden sin. Hun ville hjelpe andre. Flyktninger.

– Jeg fikk mye motivasjon av hvor mye mange er i mot flyktningene. Det står utrolig mye fælt i kommentarfeltene over alt. Jeg ville stå i mot det. Det ga meg motivasjon til å dra.

Følg Byas.no på Facebook!

– Jeg var veldig sint

Tirsdag 5. januar pakket hun kofferten og satte seg alene på et fly. Reisen var bestilt allerede i november, og det var noe hun hadde tenkt på lenge. Destinasjon: Lesvos, Hellas.

– Det føltes riktig, men samtidig var jeg veldig sint da jeg satte meg på flyet. Jeg hatet at jeg skulle reise. Det burde ikke være nødvendig at jeg drar dit - det burde være flere profesjonelle folk som hjelper. Som faktisk vet hva de driver med.

– Jeg var ikke forberedt. Det går ikke an å forberede seg til noe sånt.

Thea dro for å hjelpe til sammen med den frivillige organisasjonen Dråpen i havet.

– Jeg kom fram på natten. Første dag fikk vi en omvisning. På stranden var det et dametelt og et herretelt, hvor de som kom i båtene kunne skifte til tørre klær. Det hadde kommet en stor båt dagen før, så det var rundt 200 mennesker på stranden.

– Barn løp rundt og lekte, med plasthansker de hadde blåst opp. Det var fint å se at de var ved godt mot, tross alt.

SMIL: Thea ble møtt med mange smil, selv om situasjonen var til tider svært kaotisk.

– De første minuttene var ganske traumatiske

Den første båten som møtte Thea, kom da hun var på nattevakt sammen med en jevnaldrende frivillig. Emilie. Det var kun de to.

– Vi fikk beskjed om at det var en båt på vei, så vi kjørte for å se. Det var bekmørkt ute, så jeg snudde bilen mot havet for å få lys. Da så vi rett på en båt - kun 20 meter i fra oss. Vi ble ganske stressa.

Thea forklarer at det var en liten gummibåt med påhengsmotor. Med omtrent 60 mennesker oppi.

– Båten var ganske overfylt. Vi fikk dem i land og fikk kledd dem i tørre klær. Mange var helt apatiske. De sto bare helt stille og lot meg kle av og på dem. De første minuttene var ganske traumatiske, før flere kom for å hjelpe til. Heldigvis kunne jeg kommunisere litt med noen av dem. Ingen av dem kunne engelsk, men jeg snakker litt arabisk. Jeg lærer arabisk av en syrisk venn, Ismir, og jeg lærer han norsk.

Førte dagbok under hele oppholdet

Den verste båten hun var med og ta i mot, hadde vært 11 timer ute på havet. Det er vanskelig for henne å tenke tilbake på hvordan det var, nå, men Thea førte dagbok under hele oppholdet. Her er et utdrag fra dagboken, fra 11. januar:

Hylene hans knuste hjertet mitt.

«Vi har nettopp tatt imot vår tredje båt for idag. Har kommet ut av telling på hvor mange båter totalt siden vi kom. Det var mange små barn på denne båten. Vi fikk inn båten kl. 12, den hadde vært på sjøen siden kl. 1 på natten. Det ligger alltid masse vann i båtene, skittent vann. I denne båten lå det kanskje 40-50 cm med spy. Det var spy overalt. De som kom i land var så sjøsyke. Det var mange gamle og mange unge.

Alle var desperate etter hjelp. Vi var heldigvis mange på stranden som tok imot båten. Jeg fikk en liten gutt i armene. Hylene hans knuste hjertet mitt. Han var utrøstelig. Jeg skiftet bleie på han, han hadde så mye bleieutslett. Jeg fikk på han tørre klær. Fortsatt utrøstelig. Jeg prøvde å forklare han at mamma står rett der med søsteren din. Bestemor står der. Jeg var hjelpeløs. Dette var den verste båten.»

OVERFYLTE BÅTER: Gummibåtene som kom var overfylt av mennesker. Thea i rød jakke og gul vest.

– Jeg gikk på autopilot

Thea forklarer at hun ble som en maskin da nye båter kom med nye flyktninger. Hun gikk på autopilot. Ingen skulle forlate henne våte og kalde.

– Jeg hadde hele tiden tenkt at de dro til et bedre sted, etter å ha blitt tatt i mot hos oss. Det trøstet meg.

– Jeg mistet litt motet da jeg besøkte flyktningleiren for første gang, Moria. Det pøsregnet, og alle teltene var søkkvåte. Alle folkene var søkkvåte. Leiren ligger ved et gammelt fengsel, og det er akkurat slik det ser ut og føles. Jeg unner ikke hunden min å bo der en gang.

– Etter det besøket sendte jeg dem ikke avgårde med god samvittighet lenger.

SLITEN: Thea sliter med et magevirus hun pådro seg i Hellas. – Det er ikke så rart, med tanke på alt det spyet jeg tørket av folk.

Sparer opp penger for å dra tilbake

Thea landet på Sola flyplass natt til tirsdag denne uken. Det angrer hun på. Hun ville blitt værende lenger, selv om det tærte på kreftene.

– Mange mennesker døde mens jeg var der. I løpet av de to ukene vi var der, døde 37 mennesker på den sjøen vi sto og stirret på hver dag. Da jeg dro, så snødde det. To personer frøs i hjel etter at jeg dro. En kvinne som var mor, og en liten jente på 5 år. På den stranda jeg sto på hver dag. Jeg burde ikke dratt hjem.

– Nå føler jeg ikke at jeg er hjemme. At jeg bare er innom. Jeg føler meg helt nummen. Tom. Det føles veldig rart. Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men dette er en helt annen type vondt. Så vondt som dette har jeg ikke følt før. Det går ikke an å beskrive, egentlig. Det var helvete på jord der nede.

– Jeg trodde jeg skulle gråte mer. Jeg tror at når jeg har fått tid til å lande skikkelig, at følelsene vil komme strømmende. Men akkurat nå er jeg tom.

To personer frøs i hjel etter at jeg dro.

Inntrykkene er fortsatt ferske, og Thea jobber med å bearbeide dem litt og litt. Det er vanskelig å sette ord på alle følelsene, men dagboken hjelper henne å se tilbake på hva hun tenkte når hun sto midt oppi alt. Og hun har mange gode minner og gledesfylte øyeblikk sammen med mange av dem hun møtte og hjalp.

«Den lille tiden jeg får med dem på stranda betyr så mye for meg. Jeg føler meg så priviligert som kan komme å hjelpe disse fantastiske menneskene.» (Utdrag fra dagboken, 11. januar).

Det eneste hun er sikker på nå, er at hun skal tilbake.

– Jeg må tilbake. Dette har gjort noe med meg som person, jeg vet bare ikke helt hva ennå. Jeg er nok mer takknemlig, og mindre opptatt av materialistiske ting. Nå skal jeg spare opp mer penger, og så skal jeg dra tilbake. Kanskje i mars. Kanskje jeg blir en måned denne gang.

LESVOS: «Tatoveringen min er av Lesvos, fordi hjertet mitt knuste i Lesvos.»

Mer fra Byas.no:

LES MER:

Sandra dro til Libanon for å dele ut klær til flyktninger: – Barn går barføtt i minusgrader

Cechell (26) levde på gata i Manila. Nå hjelper hun selv gatebarn.

LES MER:

Lurer du på hva du kan gjøre for å hjelpe flyktningene? Her svarer hjelpeorganisasjonene.

Publisert:
Oppdatert:
  1. Sandnes

Thea (20) drar tilbake til Lesvos: – Jeg føler at alt av meg er der nede fortsatt

Thea Andersen (20) fra Sandnes dro til Lesvos for å hjelpe flyktninger. Nå skal hun ned igjen - på noen andres regning.

Oppdatert: