Sandra er 25 år og allerede ansatt ved UiS

– De andre tuller bare med det. Her om dagen var det noen som trodde at jeg ikke visste hva en kassett var. Eller at jeg ikke har hørt om ABBA, sier 25-åringen.

– Det går mye kaffe i løpet av en arbeidsdag, forteller Sandra Rørvik (25).
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

– Av og til hører jeg folk hviske i gangene når jeg går forbi. Sånn, «der er hun unge», forteller Sandra.

Hun var én av 72 søkere som ble ansatt ved UiS for å bli med i et forskningsprosjekt om arbeidshelse.

I tillegg er hun en av UiS’ yngste doktorgradsstipendiater.

– Jeg fant stillingsannonsen på Finn.no, og tenkte; dette er midt i blinken. Jeg er ganske nysgjerrig av meg, så jeg syntes forskning hørtes gøy ut. Men temaet var det som fanget oppmerksomheten min.

– Jeg og syv andre forsker på hvordan ledere kan legge til rette for å minske sykefravær blant ansatte.

Følg Byas.no på Facebook!

Lang utdanning

Mens mange studenter føler seg ferdig med universitetet etter tre år, har Sandra gått direkte fra videregående til bachelor, så til master - og nå til doktorgrad.

 Sandra Rørvik gikk rett fra videregående og inn på universitetet. Der har hun tatt både bachlor og master. Nå holder hun på med doktorgraden.

Når hun er ferdig, vil hun ha tilbrakt hele 21 år på skolebenken. Hvor kommer motivasjonen fra?

– Jeg liker det, ler Sandra.

– Så tenker jeg, hvorfor ikke bare gå all in når jeg først er i gang med studiene?

Vanskelig å si nei

– Å ta doktorgrad er en jobb, men det er ikke en typisk A4 jobb. Jeg har eget kontor, men hvordan jeg disponerer tiden er helt opp til meg selv. Det krever en god dose selvdisiplin.

Sandra er vanligvis på kontoret innen klokken ni om morgenen, og jobber frem til fem-seks tida på ettermiddagen. Også i helgene pleier hun å dukke ned i bøkene.

– Det er litt som det er å være student. Det er alltid noe å gjøre, og blir vanskelig å kople av.

LES OGSÅ:

I løpet av tre år skal Sandra publisere fire vitenskapelige artikler, ta studiepoeng og veilede mastergrad-studenter.

– Jeg har fått råd om at som stipendiat må man lære seg å si nei, ler Sandra.

– Jeg er veldig selvkritisk av meg, men jeg syns det likevel er viktig å ikke sette stoppe for seg selv. Så lenge motivasjonen er på plass, kan man få til hva man vil, mener Sandra.

– Men det er vanskelig. Det er så mye gøy!

I vår skal hun på en konferanse i København. Og etter hvert har hun lyst å reise på utveksling, helst til Toronto i Canada.

Tuller med alderen

At Sandra er ung har ikke vært et hinder for verken henne eller kollegene.

– For veilederen min er det viktig å ha inn unge stipendiater. Jeg er ferdig når jeg er 28 år, og kan bidra til samfunnet og forskningen i mange tiår etter det.

– De andre tuller bare med det. Her om dagen var det noen som trodde at jeg ikke visste hva en kassett var. Eller at jeg ikke har hørt om ABBA, sier Sandra, og himler med øynene.

Publisert: