– Jeg klarer ikke å ikke gjøre noe. Vi har det så godt i Norge at vi sitter og klager over de små problemene våre, forteller hun.

Emilie var nede i Zimbabwe for andre gang i februar, men urettferdigheten hun har sett sitter fortsatt igjen.

Har du tenkt deg på utveksling?

– Alle snakker om hvordan man skal få mest mulig penger, spesielt i økonomistudiet. Jeg går der selv for å hjelpe andre mennesker med deres økonomi, istedet for å hjelpe meg selv. Det var da jeg fant ut at det var det jeg ønsket å jobbe med, fortsetter hun.

Barna har lært meg å sette pris på menneskene rundt meg.

Drømmer om å lede en hjelpeorganisasjon

Reiselysten? Dette må du vite før du backpacker!

UiA-studenten bruker store deler av stipendet til å reise ned for å hjelpe, men innrømmer at det ikke påvirker privatøkonomien.

– Det handler bare om å prioritere, så jeg føler ikke selv at jeg lever dårlig. Jeg dropper for eksempel kaféturer og bruker lite penger på klær, sier hun.

Emilies neste tur ned til Zimbabwe er allerede til høsten. Hun hjelper gatebarn fra fire til 18 år gjennom hjelpeorganisasjonen Midlands Children’s Hope Project (MCHP), hvor hun er styremedlem. Pengene går blant annet til barnas skolegang, danne medisinfond og bygge nye barnehjem.

– Jeg dro uten å helt vite hva som ventet meg

I tillegg begynte hun nylig i Leger Uten Grenser. Drømmen er å lede en hjelpeorganisasjon etter endt studie.

– Må være tøff for å bo på gata

Emilie har fått et godt forhold til flere av barna på barnehjemmene, men synes det er mange triste skjebner. En historie som gjorde sterkt inntrykk, er brent fast i netthinnen.

– Da jeg var der nede tidligere i år var det en gategutt som ble påkjørt av et tog. Ingen vet hva som egentlig skjedde.

Du må være tøff for å bo på gata, du kan dermed ikke bare sette deg ned å gråte.

– Vi dro bort til de andre gatebarna etter vi hørte om hendelsen, de oppførte seg helt normalt. Det var ett av barna som hadde sett den døde gutten ligge i biter, men han oppførte seg helt vanlig. Han ga meg kanskje en lengre klem.

– Hvorfor tror du de hadde en slik reaksjon til ulykken?

– Disse barna opplever nok slike ting hele tiden. Du må være tøff for å bo på gata, du kan dermed ikke bare sette deg ned og gråte, sier hun.

Sarah jobber bak murene på et av verdens mest beryktede fengsler

– Hva er det viktigste barna har lært deg?

– Ikke grine over små ting, ha ha.

– Og å sette pris på menneskene rundt meg, avslutter hun med et bredt smil.