• Anniken ble koronafast i Europa - bodde i bilen i ni måneder

    Publisert 21. juni, kl. 19:00

  • Da korona kom i fjor, og universitetet stengte, bestemte hun seg for å bygge om en van til en enkel bobil.

  • Planen var å kjøre rundt i Europa i fire uker.

  • I stedet ble det flere måneder i minusgrader, regn og mugg før grensene åpnet igjen.

  • – Jeg trodde ikke jeg skulle være i stand til å tåle såpass mye drittvær, langt vekke fra folk, helt alene, sier 27-åringen fra Stavanger.

iconDenne artikkelen er over to år gammel

Spol tilbake til mars 2020. Korona kom, og Anniken Von Der Lippe bodde og studerte i Tyskland. Hun brukte lockdown-månedene til å gjøre om en gammel Volkswagen-van til en enkel bobil, ved hjelp av Youtube og verktøy lånt av en kompis. I september, da grensene begynte å åpne igjen, kjørte hun til Frankrike. Planen var å kjøre rundt der og i Spania i fire uker, helt alene. Så kom den andre smittebølgen, og grensene ble stengt igjen.

– Jeg tenkte å vente til ting roet seg før jeg kjørte hjemover. Det tok mye lengre tid enn forventet, sier Anniken.

På høsten kjørte hun videre til Portugal, i håp om gode surfemuligheter og mer varme enn i Spania. Leiligheten i Tyskland hadde hun uansett flyttet ut av, og økonomistudiene kunne hun gjøre online.

– Da jeg var der, stengte jo alt. Jeg kunne ikke engang gå ut av byen jeg var i. Jeg tenkte det var tryggere å bare være der jeg var, nokså isolert, enn å dra gjennom 17 land for å komme meg hjem. Jeg vet ikke om det hadde gått, heller, sier hun.

En av strendene Anniken parkerte og surfet på.

Verste vinteren på lenge

Typisk nok ble det, ifølge de lokale, den verste vinteren på 40 år i Portugal. I november begynte det å regne, og det ble kaldt i en 25 år gammel, uisolert bil uten varmeapparat. Var det fem minus ute, ble det fort tre minus i bilen, og noen ganger var vinduene dekket av is. Hun måtte planlegge hvordan bilen sto parkert, sånn at solen traff motoren så tidlig som mulig om morgenen, for å unngå startproblemer. Kondens gjorde at treverket og klærne ble fulle av mugg, og pcen ble ødelagt.

Ofte parkerte hun utenfor supermarkeder for å føle seg tryggere. Alle butikker utenom matbutikker var stengt, så Anniken fikk ikke tak i gass til å lage varm mat. De lokale innbyggerne fortalte at sommeren nok var rett rundt hjørnet, og Anniken ville også spare penger. Derfor leide hun ikke leilighet.

– Det var jo en utfordring, liksom. Men når man ikke har noe alternativ, tenker man ikke så mye på at man må bo i bilen, sier hun.

Det regnet omtrent hver dag i mange måneder.

Ensom iblant

Siden hun reiste alene, kunne hun kjenne seg ensom innimellom.

– Men det glemmer man fort når man møter noen i samme situasjon som man klikker godt med, sier hun.

Og det gjorde hun. Noen andre, litt mer fancy, biler var også koronafast i samme by.

– Mye av tiden var jeg med folk fra en eller to andre biler. Vi parkerte på de samme strendene, spilte kort om kveldene, og av og til fikk jeg låne gass til varmmat fra noen som hadde mer igjen. Vi feiret julaften med bål på stranda i sju minusgrader.

Bilen fikk installert solcellepanel underveis, og hun hadde derfor strøm og internett. På dagtid fikk hun låne en leilighet og pc fra noen hun var blitt kjent med, slik at hun lettere kunne skrive eksamen. To ganger daglig surfet hun på folketomme strender.

– Man blir jo våt uansett da, så da gjør det ingenting med regn, sier hun.

Selv om Anniken reiste alene, traff hun andre i samme situasjon.
Nye venner som også var koronafast i Portugal.

Det sluttet ikke å regne i Portugal før i april. Rundt samme tid åpnet grensene mot Spania, og Anniken kjørte dit, og endte opp med fire nye uker i styrtregn og lockdown. Senere gikk bilen tom for diesel på et øde sted i Luxembourg, og mistet rustne speil i Tyskland. I Danmark begynte bilen å lage en skikkelig høy lyd, og hun så at eksospotta hadde røket.

– Men jeg hadde en båt jeg bare måtte komme meg på, så jeg måtte kjøre videre, sier hun.

Hjemme for to uker siden

For to uker siden kunne Anniken endelig kjøre i land i Norge.

– Det er lett å si at det er de beste ni månedene i livet, liksom. Jeg har lært utrolig mye om hvor grensene mine går. Jeg trodde ikke jeg skulle være i stand til å tåle såpass mye drittvær, langt vekke fra folk, helt alene. Jeg har grått og vært frustrert, men - herregud - du kommer deg gjennom det, sier Anniken.

Hun tror grunnen til det, er at hun er skikkelig sta.

– Jeg tenkte at dette skal jeg klare, det skal gå greit.

Vennskap ble til på turen.

Som 19-åring flyttet hun til Sør-Afrika for å studere, og hun har også vært på lignende turer før, med ryggsekk og hengekøye istedenfor bil. I tillegg har hun ofte vært bortreist i julen, så det var heller ikke uvant. Hun var aldri redd for at hun ikke kunne reise hjem, men fryktet at noen i familien skulle bli syke mens hun var stuck i et hjørne av Europa.

– Det ville tatt meg minst fem-seks dager å kjøre hjem, og det var ikke fly som gikk. Heldigvis gikk alt bra. Jeg følte meg tryggest når jeg var isolert for meg selv, sier hun.

Vil på ny tur

Bilen skal nå få en ordentlig overhaling, Anniken er ute av karantene, fullfører masterstudiene, og sparer opp penger til en ny tur. Hun er nemlig ikke skremt fra å ta fatt på nye eventyr, og anbefaler andre å gjøre det samme.

– Det er en veldig fin måte å reise på, både i Norge og Europa. Er man ensom underveis, lærer man at det heldigvis ikke er permanent. Og selv om man spiser pasta med litt pepper og olivenolje, eller tørr skive med muggen ost, har man det fortsatt dritgøy. Det er hvor du er, og hvem du er med, som gjør at du har det bra. Ikke hva du har. Bare begynn å kjør, ikke planlegg så mye, sier hun.