Sandnes har bedrevet bespisning for en Camilla Collett (populært kalt en gammel hundrings) i en del år. At Langgata har blitt en populær arena for inntak av det kulinariske for prisen av 1.21 halvliter, har forsyne meg inspirert nabobyen Stavanger til å slå følge.

Også andre norske byer hvor de IKKE bøyer substantivet «Ein hest, flere hesta» har lignende initiativer i sine respektive bykjerner. Kristiansand har et to-sifret antall år i gamet. Altså stinker det ikke originalitet av dette.

Såpass kan vi være enige om.

Likevel: Jeg har litt vondt for å tro at denne kulturelle speilingen fører med seg så mye av negativ art. At Sandnes og Stavanger snart får mer til felles enn at begge byene har rutebilstasjoner hvor man kanskje ikke akkurat inviterer til barnedåp, og det forsteinede og litt buksevann-influerte bildet av at rivalisering på tvers av by- og kommune-grenser er like oppbyggende og sjarmerende som noen hviskende ord i sanddynene en midtsommernatt.

La oss minne hverandre om at 98.4 % av alle foretak som er registrert i Brønnøysund-registeret har et universelt mål: Å tjene penger. Derfor legger nisjebutikker ned, og derfor kommer det stadig nye tilbud som dreier seg om fôr.

• LES OGSÅ: Sjekk hvilke spisesteder som er med i «Spis for 100» i Stavanger

Vi liker nemlig å ete. Og nå er vi så kultiverte blitt at Joikakaker og fiskepinner hos opphavet er redusert til nostalgiske betraktninger av en fordums tid. Nå skal maten smake. Og koste. Og vi skal ta bilder av den. Med hashtags og fjåge fjes. Og drikke øl-sorter vi ikke husker navnet på fra tolv til middag. Og skåle. Og ralle. Og, og, og...

Det kommer ikke som en bombe at Stavanger snart finner frem hundrelappene. Det nærmeste jeg kommer å være overrasket er heller over at det ikke har skjedd før. Vi har jo allerede Gladmat. Og Spiselig byfest. Og ditt. Og datt.

Jeg har et fedd med forståelse for at noen Gauker spiller herme-kortet og flesker til med «Velkommen etter», helst vil ha 100-konseptet for seg selv og den slags. Litt territoriale er vi jo, vi karbon-baserte.

Men jeg er redd at å opponere mot at hundrelapp-tiltak (som tjener penger) beveger seg i retning Kielland-statuen er omtrent like effektivt som å slå rundt seg i et mørkt rom etter absolutt ingenting. Siddiser liker nemlig å trø i trynet også.

Mon tro om det til og med kan bidra til litt geografisk utveksling de to nabobyene imellom.

«Spis for 100». Om man skal spandere et skråblikk så er dette kanskje en litt umoralsk betegnelse. Jeg har en kompis som ofte spiser for to, men hundre blir kanskje litt meget. Da ville nok min snobbete mor fra Madla sagt noe slikt som at jeg må tenke på barna i Afrika som ikke har mat.

Men det har vi. I både Stavanger og Sandnes. Og i en lukket periode koster den hundre spenn og et glis.

Jeg tror vi overlever.

Vi går i hvert fall ikke sultne.

Flere kommentarer fra BYAS: