Tanker om studiepress: – Akkurat nå har jeg ikke motivasjon til å studere til høsten. Jeg kan ikke leve opp til alles forventninger.

Kommentar: Studiestart nærmer jeg! Kan vi snakke om studiepress?
Er høyskole- og universitetsutdanning noe for alle? Hva burde jeg tenke gjennom før jeg velger å takke ja til studieplass?

20 år gamle Nina Marie Gyberg er en av flere unge som kjenner på forventningspress om å studere. Tidligere har hun studerte helse og fitnes på UiA skoleåret 2018 og 2019.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

I helga fikk samtlige søkere vite hvor man kommer inn på studieplass i landet. Denne kommentaren er innsendt av 20 år gamle Nina Marie Gyberg fra Fagerholt, som har valgt å utsette studier:

Kjenner du deg selv, du som bare er 20 år?

For noen er det viktigste å få en jobb der de tjener masse penger. Noen av disse menneskene kan gå på tvers av sine egne interesser og verdier. De kan sette livet på pause for å studere noe de hater i tre år, for deretter å kose seg med høy inntekt.

Jeg derimot tenker grundig gjennom hvem jeg er, hva jeg er god til, hva jeg vil bruke tiden min på, og hva jeg liker å gjøre.

For meg er det viktig med en jobb som vil være meningsfull og føles meningsfylt for andre. Jeg vil ha plass til en familie, interesser og jobb. Hva slags liv ønsker du?

Det er ganske vanlig med høyere utdanning for unge ved universitetet. Men hvor mange akademikere trenger vi? Skal jeg velge akademisk universitetsutdanning om jeg ikke trives på skolebenken, ikke er like flink eller trives med å bruke den teoretiske delen av meg, men digger å lære ute i feltet?

Jeg er kreativ og elsker å bruke den praktiske delen av meg, men jeg vil ikke falle ut av fremtidens yrkesliv, og jeg vil bli noe, men kanskje en mer praktisk rettet utdanning og yrke er den riktige veien for meg? Men jeg har likevel søkt teoretisk studie på universitet.

Er det flere unge som lar seg påvirke av andres forventninger og velger høyere utdanning som ikke passer dere? Fra familie, kjæreste, venner eller bare generelt miljøet og samfunnet rundt dere?

Jeg får ofte høre at jeg er ung, og har så mye jeg skal erfare og oppleve:

«Du er så ung du. Ikke stress og planlegg så mye. Du har masse tid. Du må reise og få livserfaring. Du må gi litt mer «f» og leve nå som du er ung».

Men jeg får også høre at jeg plutselig har dårlig når jeg sier jeg ikke er motivert for å studere til høsten: «Tenker du ikke på fremtidig økonomi? Du må studere nå som du er ung og sprek. Du må bli ferdig med studier før du får barn.»

Hvordan kan du fortelle meg hva som vil gjøre noe lettere eller vanskeligere for meg? Jeg setter stor pris på råd som jeg kan ta med i mine beregninger for mitt valg. Gjerne fortell meg dine erfaringer om din studietid, men ikke fortell meg hva jeg føler eller hva jeg skal gjøre. Det er mitt valg.

Og akkurat nå har jeg har ikke motivasjon til å studere til høsten. Jeg kan ikke leve opp til alles forventninger.

Mennesker som er veldig motiverte har eller kjennetegnes ofte ved å ha klare mål i sikte. Det vil si at det er et fokus på hvordan målet skal oppnås. De ser veien for seg, de vet hvor de skal og vet hva som må til for å komme dit. Jeg har ikke et konkret ønske om et yrke enda, og derfor er det vanskeligere å finne motivasjon
når man ikke har en ytre motivasjon - motivasjonen som ofte henger sammen med ønsket om å prestere for å oppnå noe. Dette kan for eksempel være ros, ære eller økonomisk gevinst.

Enda viktigere har jeg ikke en indre motivasjon – motivasjonen som henger sammen med interessen i aktiviteten i seg selv. Du vil ikke komme til Nordpolen på langrenn om du bare vil på tv og hater å gå på ski. Den ytre motivasjonen blir bare en ekstra bonus. Ved å oppnå optimalt samsvar mellom utfordringer og evner, vil man oppleve aktiviteten som mer meningsfull og vil bli motivert til å fortsette.

Jeg vil heller jobbe en periode til jeg eventuelt finner ut av hva jeg har lyst å studere til høsten 2020.

For meg kjenner jeg det er riktig og sunt å ha en periode å jobbe, rett og slett for å slippe presset med skolen. Jeg søkte på grunn av forventninger, og fordi «å ta høyere utdanning er lurt». Jeg har stresset med forventninger og press i forhold til studier. Studerte jeg fordi jeg følte jeg måtte og alle andre gjorde det? Ja. Vokste jeg på det året som mennesket og lærte jeg meg selv bedre å kjenne? Ja.

Og derfor velger jeg å takke nei til min studieplass til høsten, ikke fordi jeg aldri vil studere igjen, men fordi jeg trenger en periode borte fra skolebenken, en periode der jeg skal jobbe, reise litt og finne ut hva jeg virkelig ønsker å studere, slik at jeg ikke tar plassen til noen som alt virkelig vet hva de ønsker.

Jeg vil ikke bli en del av en statistikk for studenter som dropper ut. Jeg skal finne min indre «drive» og glede meg til studiestart istedenfor å stresse og gå imot meg selv å føle jeg gjør noe jeg ikke ønsker her og nå.

Nei, jeg kaster ikke bort tiden min, jeg barberer ikke en kiwi og sorterer heller ikke « nonstop» etter farger. Jeg lærer meg selv å kjenne.

Jeg vil studere, men ikke nå.

Publisert: