– Vi får inn ting hver dag, sier Jofrid Larsen.

Hun jobber i politiets forvaltningsavdeling, som har ansvar for hittegods som blir levert inn til politistasjonen i Stavanger.

Følg Byas.no på Facebook!

I en bokhylle på Larsens kontor står en rekke blå plastkasser fulle av mobiltelefoner og lommebøker. Alle med hver sitt saksnummer, og informasjon om hvor de er funnet. I tilfeller hvor det er mulig å spore eieren, har det blitt sendt brev om hvor de kan hente tingene sine.

– Ikke alle henter dem likevel, sier Larsen.

– Men som regel blir folk veldig, veldig glade for å få tilbake det de har mistet.

Kontrollspørsmål

Daglig får kontoret en rekke henvendelser fra folk som har mistet eiendeler.

– Kanskje er det mellom 10–40 som ringer hver dag. I tillegg kommer det folk i luka her og spør. Bare i går var det rundt 30 som trakk kølapp. Det er de unge som mister mest, mener Larsen.

Noen ganger forsøker folk å snike til seg saker som ikke er deres. En mann kom med et brev fra politiet om en funnet mobil. Da han ikke kunne beskrive telefonen, og heller ikke låse den opp, var uglene i mosen plutselig ganske mange.

– Vi har en del kontrollspørsmål, sier Larsen.

Både taxier, Kolumbus og sykehuset leverer hittegods til politiet. I en plastpose fra Rema 1000 ligger ting som er gjenglemt på bussen i løpet av en uke. Briller, solbriller, nøkler og en medisinboks.

– Folk mister alt, ser du, sier Larsen.

Blir destruert

Blir ikke de gjenglemte gjenstandene hentet på en stund, flyttes de inn på et lager rett over gangen for Larsens kontor. I høye hyller ligger stabler med bærbare pc-er og en haug av 30–40 sekker og bager. På lageret står også større ting, som en barnevogn, en rullator, bastkister og en bag med golfkøller.

– Folk mister jo ikke sånt, tror Larsen.

– Kanskje har det blitt stjålet, og siden forlatt en plass. Men det har jo skjedd at folk har endt opp på byen etter en tur med skibussen fra Sauda og glemt skiene på bussen.

Ting som ikke blir hentet på tre måneder skal som hovedregel destrueres. Men av og til har politiet hatt auksjoner med verdifullt hittegods i god stand. Helt nye, eller nesten ubrukte ting blir gitt til Fretex.

– Vi kan jo ikke hive dette, sier Larsen, og drar opp ubrukte Madla Handelslag-ullsokker fra en mistet handlepose.

Briller er blant tingene folk glemmer oftest, og fyller poser og små kasser hos politiet. De får et nytt liv i Litauen. Det gjør nok ikke den gamle sangboka innbundet i mykt, sort lær og med gylne papirkanter, med hilsen fra en venn til en annen skrevet inni permen. Postkortene med gamle frimerker og sirlig håndskrift kommer nok aldri tilbake til mottakeren. Og hvem har brodert det ensomme bunadssjalet?

– Det er jo egentlig nitrist. Det er ofte snakk om store verdier, sier Larsen.

Håndskrevne lister

En mann dukker opp i skranken.

– Jeg har mistet en lommebok med id-kort og penger.

– Hvor? spør Larsen.

– På bussen.

– Når?

– For to dager siden.

Hun drar fram en grønn bok med etiketten «Hittegodsjournal», og blar i A4-sidene med håndskrevne lister.

– Den har vi ikke fått inn. Fyll ut tapsmelding, så tar vi kontakt om den kommer inn.

Larsen nærmest unnskylder seg med at de har testet ut å ha systemet på data, men har kommet fram til at gamlemåten fortsatt er best. Med all pågangen er det heller ikke kapasitet til å loggføre telefonnummerne til alle som ringer inn og spør om ting de har mistet, men som ennå ikke er innlevert.

Av og til undrer Larsen seg på skjebnen bak tingene. På gulvet på kontoret står en grønn sekk med et britisk pass i. Eieren skulle tilbake til hjemlandet fra Sola, og ringte politiet for å høre om sekken var der. Først et par timer senere kom taxien han hadde tatt til flyplassen innom stasjonen med sekken.

– Jeg aner ikke om han fikk reise likevel.

Mer fra Byas: