Død over 90-tallet – på godt og vondt

KOMMENTAR: Først forsvant platebutikkene. Så lukket videosjappene dørene. Nå stenger leketøysgigantene. Jeg lurer på om de i historiebøkene om en hundre års tid omtaler tidlig 2000-tall som den digitale revolusjon.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Jeg ble produsert på slutten av den kalde krigen, og har dermed så mange referanser til 90-tallet at jeg kan målbinde en god retroist i ukevis. Jeg er ikke bare en nostalgiker, jeg har også etter hvert blitt venn med tanken om at livet er en lineær affære.

• Følg Byas.no på Instagram!

Jeg behandler derfor tiden min på jorden litt som da jeg tok oppkjøring – blikket frem, ispedd velporsjonerte, og iblant paniske blikk i bakspeilet.

Om du er født i 1997’ish, kan jeg, uten å være i overkant buyist, anta at jeg treffer med minst to av disse fordommene:

• Du har aldri sett det norske herrelandslaget i fotball vinne en kamp.
• Du har neppe stått utenfor en videobutikk og kranglet om hvem sin far filmen skal registreres på.
• Du har ikke fått en Backstreet boys-singel til jul.

Og før dette eimer for mye av at alt var bedre før, la meg slå en kontra sporenstreks; nei. Nesten ingenting var bedre før. Men; det betyr ikke at alt er bedre nå.

De tre industriene jeg har nevnt at har falmet eller forduftet helt, har hver sin logiske forklaring: Først ute var fenomenet internett. Da vi satt i kjellerstuene våre og kvasiret etter feriebildene til Pamela, eller hva det nå måtte være, så ble nedlasting og fildeling – og egne programmer som tillot dette i stor skala, oppfunnet. Napster, Kazaa, Limewire… Fra å spare avispengene våre til å kjøpe det nye albumet til Blink-182, satte vi det nå på nedlasting før vi gikk på skolen for å ha heimstadlære med Elsa.

Vi trodde kanskje at å laste ned en låt eller to av Ølguttene og restene av Jabba dabba dance var uskyldig nok, men internett har gjort den kommersielle delen av musikkbransjen minst én bjørnetjeneste.

Og så: da Platekompaniet kom til byen i herrens år 2000 var butikken full av cd’er. Fordi dette var et stort maskineri, var prisene lavere enn på konkurrenter som Platon og Fona. «Ska me kjøba den nye cd’en te Offspring på PK eller Free record shop? Eh… Tar an på PK, så kan me kjøba ein ti-pakning óg». Sådan. Prisjakt, kvantumer og en akkurat passe fjåg butikksjef med tredagers: byens eldre plateforhandlere null, nykommer Platekompaniet én.

Videodebatten er enklere. Da majoriteten av husstander i regionen fikk nok av ISDN-nettverk og å be sin nød på IRC mens de gumlet Hubba bubba, kom fenomenene nedlasting og strømming som to krypende virus. Vi vil alltid ha minnene av tomme filmcover, Jessica Rabbit-statue og smågodt-stank på Filmspesialisten på Revheimsveien, men en såpass utdatert tjeneste blir en gammel David mot en yngre og mer viril Streaming-Goliat som verken har klokkeslett for innlevering eller gebyr om du kommer ti minutter for sent.

Extra leker på Forus – stedet hvor vi dinoer fra 90-tallet fikk velge en ny Turtles-figur om vi sa fint takk og lovet å holde rommet ryddig resten av måneden, stengte i julen. Nå har Toys R Us falitt-advarsel og dommedagsprofetier på inngangsdøren. Det fins fremdeles leker å få tak i, men to store bastioner er snart vasket bort som en kreppapir-farget 1995-sveis.

Vi ser jo en fellesnevner i alt dette. Den oppvoksende slekt kjøper lite musikk og film. Det streames. De karbonbaserte livsformene som vagger stuelangs i Pampers eller går andre året i barnehagen om igjen, foretrekker kanskje iPad fremfor He-man. Og å stoppe den utviklingen er som å slå etter ingenting i et mørkt rom.

Så er det kanskje noen av oss, meg selv inkludert, som er veldig opphengt i det som var. Men det er ikke bare fortid, det er også historie. Og som lærerinnen min på reklameskolen så pent sa det; «det fins intet nytt under solen, bare trender som kommer og går!». Og jeg vil helst ikke at et 19 år gammelt rips med FILA-genser skal kalle meg utdatert. Og hvem har ikke en forelder, onkel eller
kollega som fremdeles kaller Straensenteret for «Gamle Epa»?

Det kan til og med hende at jeg passerer noen som går med Adidas originals på overkroppen og føler et patologisk behov for å rope «Halloy! 1978 ringte og ville ha trøya si tilbake!».

Det gjør jeg selvsagt ikke. Jeg slåss bare på Street fighter 2.

LES OGSÅ:

Les også

Hobbyen til «alle» guttene på barneskolen har blitt deltidsjobben til Morten (24)

Men la oss ta det gode med det dårlige. Om en industri ikke er liv laga, så er det kanskje greit å tre til side og la yngre krefter slippe til. Det digitale bidrar i hvert fall til mindre somle-renter og kanskje til og med mindre plast i havet.

Det er kjipt at netthandelen overtar for meget og at sentrumsbutikkene stenger som om de var en pub med sjenkekontrollen på besøk. Der tror jeg mange av oss har en jobb å gjøre. Det er faktisk vi som forbrukere som bestemmer hvilke forretninger som skal holde ut.

Jeg kan tviholde på gamle minner fra både Turtles-hylla på Extra, 89.50-veggen på Fona og han halvsure som alltid kommanderte «Ikkje någe henging!» på Michael Caine Video på Madla, men jeg må snart også innse at det digitale har tatt over.

Det blir vel ikke lenge før 1984-versjonen av Arnold Schwarzenegger vagger rundt på Løkkeveien, kun iført huden sin og sier «Nice night for a walk, yes!».

Om du tar referansen, skylder jeg deg en high five. Og en Bugg.

SISTE KOMMENTARER FRA FREDRIK: