I en fersk undersøkelse utført av Norstat for Dysleksi Norge, kommer det frem at svært mange elever med spesifikke lærevansker blir utredet altfor sent, ifølge organisasjonen:

Rett under halvparten får ikke påvist dysleksi før ungdomsskolen – eller enda senere.

Siv Meyer fra Jæren skulle rekke å fullføre 13 års skolegang før hun fikk påvist dysleksi.

– Jeg hadde jo litt skrivevansker, men på barneskolen tenkte jeg det bare var normalt. Det var aldri noen som nevnte for meg at det kunne være dysleksi.

• Følg Byas på Instagram!

– Skjønte ikke hva som var galt

Meyer forteller at hun alltid har vært en motivert student. Spesielt da hun startet på videregående, hvor hun hadde toppkarakterer i alle fag, utenom norsk, engelsk og matematikk.

– Jeg klarte aldri å forstå hvorfor det var akkurat disse fagene jeg slet sånn med. På dette tidspunktet hadde jeg bestemt meg for at jeg ville inn på jusstudiet, og var derfor veldig opptatt av karakterene mine.

Men karakterene var likevel «for gode» til at dysleksien ble fanget opp:

– Jeg fikk alltid høre at karakterene mine ikke var dårlig nok. Det var som om jeg ikke ble trodd når jeg fortalte at jeg slet. Jeg husker godt at jeg var veldig fortvilet, jeg skjønte ikke hva som var galt. Etter hvert gikk det jo på selvfølelsen, det virket som folk trodde at jeg bare ikke orket, eller ikke ville det nok. Ingen plukket opp på at jeg faktisk hadde lærevansker.

Da jeg fikk påvist diagnosen, husker jeg hun som jobbet der sa «Siv, det er helt utrolig at du har kommet inn på juss uten noe tilrettelegging gjennom skolen, du har gått imot alle oddsene».

Ble sjokkert

Meyer klarte å komme inn på jusstudiet i Lillehammer. Og det var der hun bestemte seg for å ta saken i egne hender.

– Vi hadde den aller første eksamenen på jusstudiet, den var for hånd. Jeg hadde ikke sjans til å fullføre. Da jeg fortalte dette til en medstudent, sa han at han hadde ekstra tid på eksamen. Jeg tenkte «hæ, hvorfor i all verden har han det?». Det viste seg at han hadde dysleksi. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

Hun hadde mistenkt at hun kunne ha dysleksi, men var ikke klar over den ekstra tilretteleggingen og hjelpen hun kunne få.

– Tanken på at jeg hadde dysleksi hadde jo slått meg. Da jeg fant ut hvor mye tilrettelegging jeg kunne ha krav på, ble jeg sjokkert.

Meyer tok selv kontakt med Lillehammer læringssenter hvor hun raskt fikk hjelp.

– Jeg sa jeg ville utrede meg for dysleksi og fortalte hvordan jeg opplevde skrivevanskene. Da jeg fikk påvist diagnosen, husker jeg hun som jobbet der sa «Siv, det er helt utrolig at du har kommet inn på juss uten noe tilrettelegging gjennom skolen, du har gått imot alle oddsene». Da knakk jeg nesten sammen, det var så godt å få bekreftet at det ikke sto på viljen min.

– Skummelt å snakke om

23-åringen forteller at det har vært vanskelig å åpne seg om diagnosen, da hun var redd for hva andre ville tenke.

– Jeg snakket bare med foreldrene mine i starten, jeg ville liksom ikke være den som «slapp lett unna» på eksamen.

Nå mener derimot Meyer at det er viktig med åpenhet rundt temaet.

– Hvis ikke folk snakker om det, så tror jeg det er vanskeligere for folk å få hjelp. Det er skummelt å snakke om, men det er viktig at det blir snakket mer om, sånn at flere kan få hjelp. Den hjelpen og tilretteleggingen jeg har fått etter jeg ble utredet, har vært helt fantastisk.

Dysleksi Norge: – Utrolig sterk

Generalsekretær i Dysleksi Norge, Caroline Solem, mener generelt at dysleksi blir fanget opp altfor sent.

Ifølge undersøkelsen utført av Norstat får 49 prosent av norske barn ikke påvist dysleksi før etter at de har begynt på ungdomsskolen. For Siv Meyer skjedde det som 19-åring.

– Når det gjelder Meyer, har hun åpenbart ikke gitt opp og vært utrolig sterk. Dessverre er det ikke alle som klarer det, men det finnes alltid håp. Vi må anerkjenne at det er ganske alvorlige utfordringer for mange knyttet til dysleksi. Det er helt uforsvarlig at barn og unge skal måtte overkompensere så lenge uten hjelp.

Solem mener det ikke bare kan gå utover karakterer, men også selvfølelsen.

– Det er vanskelig å si noe om akkurat hvorfor det ikke blir fanget opp, men det er utrolig viktig at det blir fanget opp. Når disse lærevanskene blir oppdaget for sent, kan det få konsekvenser rent faglig, men også når det gjelder det sosiale. Mange føler seg ofte dumme, det er vanskelig for dem å ikke få noe svar.