«Ka e det med han kommentatoren te BYAS, vil an ikkje at me ska ha det kjekt i byen? Han syns jo ALT e drid!».

Innledet friskt med et frampek mot kommentarfeltet. Til de som tror jeg ikke unner oss glede, la meg korrigere med en cocktail av ydmykhet og besserwisser’isme: jo, jeg vil at vi skal ha det kjekt og bra. Jeg velger å tro at når jeg slenger lyriske advarsler mot we love the 90’s, gladmat, fjåge i vågen og sjakk-vm, så gjør jeg kollektivet en tjeneste. Jeg er rett og slett så altruistisk anlagt.

Som Thomas Jefferson skrev det så pent: «The tree of liberty must be refreshed from time to time with the blood of patriots and tyrants».

• Følg Byas.no på Instagram!

- Like underholdende som å stå i ferge-kø

Jeg er tyrannen som har like store problemer med å forstå fascinasjonen vår for sjakk-vm som jeg hadde med å begripe kasus-begrepet i tysk-timene på St. Olav, og i tillegg hvorfor lærer Hilde insisterte på at «kom igjen, Fredrik, dette klarer du! Ikke flørte med Hanne nå! Rubbel og bit!».

Ich werde bitter.

Sådan. Nok kontekst. Nå: tid for kulturell lemlesting. Sjakk er et fiffig spill, definitivt. Det er vanskelig å mestre, absolutt. Det er uutholdelig spennende å se på... Eh... Nei.

Å se Magnus Carlsen tenke er for meg like underholdende som å stå i ferge-kø eller å ta ut av oppvaskmaskinen.

Ludo minus flaks?

Sjakk, eller Ludo minus flaks, Yatzi uten påske-feeling eller Mortal Kombat uten «FINISH HIM!» er et nytt skudd på stammen av ting jeg mistenker at vi følger nøye med på, fordi... Norge er blant de beste.

For noen år siden var det curling. Alle skulle plutselig vagge rundt i pysjamas-bukser som fikk russebuksa til Ina fra Hinna til å se ut som siste skrik fra Milano. Vi satt limt til tv’en og så på at voksne folk trillet steiner og sopte is.

Smak litt på det. Steining og iskosting. Vår framtid.

«Ska me glo litt på folk så tenke?»

Nå som den internasjonale delen av den norske fotballen har vært litt nede i dumpa siden... eh... år 2000, så er det vel litt naturlig at vi flytter fokuset en smule. Når Camilla Herrem denger inn mål og synger Tore Tang for Norge i OL, henger vi med som om vi venter på tommel opp eller ned på teoriprøven. Når Gjert Ingebrigtsen leker drill-sersjant og vræler for at sønnene skal løpe fortere, er han plutselig årets far.

Og nå er det sjakk – nerdenes hevn. Aspektet av sjakken som jeg verdsetter, er at nå er det kult å være god i sjakk. Da jeg gikk på barneskolen kunne man få europakartet på BCG’en for langt mindre. At kidsa spiller sjakk og trener opp tankekraften og sin strategiske kløkt, det hyller jeg. Hører dere? Hyller!

Men at ferdig utviklede, voksne mennesker, skal bruke fredagskvelden på å SE på dette fenomenet, er for meg et kulturelt mysterium som fort havner i samme kategori som beliggenheten til Atlantis.

«Ka gjør me i kveld, guttar? Ska me se Kåte Klør i Maskinhallen, eller ska me glo litt på folk så tenke?».

Eh...

– Mulig jeg er en formidabel gledesdreper

Det er godt mulig jeg har isvann i årene og er en formidabel gledesdreper, men det forundrer meg at vi danser i sofaen og spanderer en halv orgasme-lyd hver gang Magnus Carlsen flytter en brikke på et brettspill. For min del holder det lenge med en ørliten «good for you».

Og for de som tror at sjakk bare er for de spesielt intelligente... Nei. Jeg så en tidligere Paradise hotell-deltaker spandere en «sjakk matt» på universitets-biblioteket på tirsdag. Seriøst.